Krohn Devold får møte kollega Donald Rumsfeld i Washington og holde prøveforelesning om det nye NATO. Ikke dårlig for forsvarsministeren fra et nei-land; en fransk president og en tysk forbundskansler må misunne henne. Men også Stortingets forsvarskomité har reist, og i Brussel sa Aps representanter at de ikke trodde Krohn Devold kunne bli generalsekretær i NATO, for hun kommer ikke fra et EU-land.

En brite er en brite

Heller ikke NATO er som før, og europeerne er upålitelige i krig. Alliansens nåværende generalsekretær er George Robertson. Visstnok bør vi si Lord Robertson of Port Ellen, og da er det ingen tvil om at han er brite. Og vel er britene med i EU, hvor Frankrike og Tyskland, EUs lokomotiv, nektet å koble det til USAs krig mot Saddam Hussein. Men Storbritannia er på rett side og ønsker ikke et innbilsk EU som driver forsvars— og sikkerhetspolitikk på siden av NATO. Hvem skal så bli generalsekretær etter briten?

En franskmann går aldri an, for Paris distanserte seg fra NATOs militære integrering og satte seg utenfor konkurransen om toppjobben. En belgier? Willy Claes hadde den, men måtte gå da han ble knyttet til korrupsjonsanklager i belgisk politikk, og i 2003 sa Belgia nei til USA.

En tysker gikk an da mange år var gått etter Den annen verdenskrig og det ennå hersket kald krig. Manfred Wörner hadde jobben. Men etter at forbundskansler Gerhard Schröder sa NEIN til George W. Bush? Det ville være å overlate NATO til dem som sviktet.

Nå skal de straffes. Utenriksminister Colin Powell sa at han bare måtte finne en passende reaksjon mot Frankrike. Schröder var allerede i Arafat-klassen blant folk amerikanerne ikke omgås og må nå vise seg transatlantisk. Hans forsvarsminister tror det går bra siden han også fikk lov til å møte Rumsfeld. Rumsfeld møtte en gang Saddam Hussein. Rumsfeld har møtt så mange.

En polakk

En polsk generalsekretær? Det minste problem når Polen var villig alliert i Irak. Polen skal lede stabiliseringsstyrken i en av de tre sonene Irak deles opp i. USA, Storbritannia og Polen tar én hver, omtrent som da de allierte tok hver sin sone i Tyskland i 1945. En polakk som generalsekretær hadde uttrykt et amerikansk-ideologisk NATO. En danske gikk også an.

Under den kalde krigen drev den tyske forbundsrepublikken østpolitikk på vegne av sentral- og østeuropeerne. De levde under diktaturet og så til USA og støttet president Bush da han varslet oppgjøret med enda et diktatur, i Irak.

Mens Paris ventet lojalitet fra et land som i gamle dager så til Frankrike. Da Polen vendte blikket mot USA, ga president Jacques Chirac beskjed om at slik oppførte ikke europeere seg, i alle fall ikke dersom de aktet å bli medlemmer av EU. Der har britene vært lenge, men det var en annen og nå beklagelig sak.

Bare innenfor EU-familien

Argumentet er fremført tidligere at generalsekretæren må komme fra et EU-land for å gjengi tyngden i euro-NATO. En brite er ikke plagsomt mye EU. En nordmann da, det vil si en kvinne, på tross av utenfor-status? Gro Harlem Brundtland var på tale, tanken ble tenkt, men forsvant i de tunge aktørenes trekk for å utmanøvrere hverandre.

Når Høyre sier ja til EU, skues britenes EU, og Krohn Devold ivaretar den atlantiske orienteringen i sikkerhetspolitikken. Bush-administrasjonen skal like henne, for Krohn Devold, som i likhet med Bush kan ta på seg et militært plagg når det trengs og ikke skjemmes over USAs flagg, tør der Jan Petersen tier. Norge nøytralt i Irak-krigen?

Krohn Devold kan ikke straffes for det norske nei. Det var nå også et litt spesielt nei, og Washington vet at mens statsminister Kjell Magne Bondevik beklaget at USA ikke fulgte FN, beklaget utenriksminister Petersen at FN ikke fulgte USA.

Etter 1945 ville Norge bygge bro mellom øst og vest, men måtte søke tilhold i NATO og stole på USA. Nå vil Bondevik være forliksmann mellom USA og Europa, for det er jo den nye konfliktlinjen alle snakker om. Da passet det at Bush mellomlandet i Oslo på vei til feiringen av St. Petersburgs 300-årsjubileum. Bush sløyfer Oslo, men Bondevik har avtale om noen minutter i Det hvite hus 16. mai. Det er ikke mange dagene etter den danske statsministerens avtale med Bush, så Bondevik føler seg likevel ikke utstøtt som Schröder.

Brobygging på anbud

Norge får brobyggerkonkurranse fra polakkene. De føler at de aldri ble takket ordentlig for å ha reddet Europa da de slo tyrkerne ved Wien i 1683, det er ikke så lenge siden. Nå påtar de seg som NATO-medlem og USAs villige allierte å berge Europa fra USAs vrede. Den polske presidenten sier at kanskje stikker Bush innom på vei til St. Petersburg i slutten av mai for å takke polakkene for innsatsen i Irak, en enda ferskere sak enn Wien.

St. Petersburg får besøk av USAs president. Også russerne sa nei til Bush, men det er forskjell på Chiracs Frankrike og Vladimir Putins Russland. Franskmennene kan Washington være stygg med. Vladimir risikerer å bli invitert til Texas-ranchen til George enda en gang, og muligens kan det likne en straff, men Chirac ville ha likt den.

I krigstider tar man først fienden, deretter forræderen, skriver franske Nice-Matin. Britiske Financial Times bemerker at Washington bestemte seg for å tilgi Russland, ignorere Tyskland, men ta Frankrike.

En generalsekretær fra et utenforland hadde passet i det nye NATO. Kan ikke USA stole på et samlet NATO, må generalsekretæren skilles fra europeiske forsøk på alenegang. Er NATO bare stedet der USA henter hva det trenger av villige allierte, kan enhver bli generalsekretær bare han/hun ikke representerer det innbilske Europa. Men de innbilske har meninger om også det.

Nei-landene Frankrike, Tyskland og Belgia holdt minitoppmøte med Luxembourg attåt, som en samling av de motvillige allierte, og en firerbande som nå var bekymret over USAs irritasjon like mye som dets krig ble programforpliktet til å forme sin egen forsvarspolitiske ambisjon.

Men Irak-krigen kløyvde EU, og firerbanden er ikke EU. Det er heller ikke Tony Blairs Storbritannia. Hvilken mening skulle EU hatt som sikkerhetsrådmedlem om Irak-krig, Frankrikes eller Storbritannias? Som EU så NATO. Å være generalsekretær for denne tilstanden er besværlig, eventuelt lett fordi jobben reduseres til sekretær.