debatt Tore Thorsen, leder Idrettsrådet

I BT av 08.01. har Ragnhild Hedemann en kommentar til BTs lederartikkel hvor hun bl.a. konstaterer at debatten er kommet skjevt ut, hvilket jeg er helt enig i. En rekke av motinnleggene mot anlegg i Krohnegården har nemlig vært rettet mot en presentasjonsbrosjyre som Løv Ham har utarbeidet hvor de viser et stadionanlegg med store tribuner osv.

Det er legitimt at et idrettslag som har levd under vanskelige forhold i mange år kommer med innspill av denne typen, men det er ikke dermed sagt at dette samsvarer med idrettens totale ønsker i Bergen. Idrettslederne i Løv Ham har ventet på dette anlegget i flere tiår, og har i likhet med mange andre idrettsledere gjort en frivillig innsats som fortjener en helt annen behandling enn det de har fått gjennom en del avisinnlegg den senere tid.

Idrettsrådet har som sitt mål å følge opp Idrettsmeldingen og de vedtak som er gjort på rådets egne årsmøter, det idretten ønsker i denne saken er et enkelt bruksanlegg med en gressbane og en grusbane for breddeidrett i Fyllingsdalen nord, og slik vi oppfatter Løv Ham, vil dette også tjene deres behov fullt ut. For større arrangement har Fyllingsdalen bydel allerede et anlegg på Varden.

Det saken nå gjelder er hvorvidt man skal frigi midler til utredning/reguleringsplan for et breddeidrettsanlegg på Krohnegården, eller om man i stedet skal utrede andre muligheter i Fyllingsdalen. Idrettsrådet er av den oppfatning at man ved å vurdere en total løsning for hele området på Krohnegården, inklusive atkomstforhold— vil kunne skape et friluftsområde med høy kvalitet for alle interesser. Her gjelder det å se mulighetene og ikke ensidig og oppdimensjonert på problemene

Idrettsmeldingens prioriteringer er basert på behovet for anlegg i Bergen. Protestene lokalt i dette tilfellet har tross alt primært gått mot Løv Hams brosjyre og ikke mot et bruksanlegg for bredden, som det er et udiskutabelt stort behov for både i Bergen og Fyllingsdalen.

Dette er en sak som gjelder Bergens idrettspolitikk totalt sett, og selv om anlegget har stått på prioriteringslisten i mange år, har ikke bydelspolitikerne så langt pekt på alternative lokaliseringer.

Det er bystyret som da har ansvaret for gjennomføringen av Idrettsmeldingens prioriteringer, og som har ansvaret for å beslutte lokalisering.

Det er følgelig også bystyret som bestemmer hvilke føringer som skal legges på den aktuelle utredning m.h.t. hvilket type anlegg som skal planlegges, hvilke interesser som skal ivaretas, hvilke adkomstforhold som skal planlegges osv., ikke det enkelte idrettslag i området som man kan fristes til å tro ved å lese en del av innleggene. Idrettsmeldingens intensjon er at det skal være en forutsigbarhet i Bergens idrettspolitikk, da må idretten kunne stole på at denne intensjonen blir fulgt opp i praktisk politikk. Grunnen til at det har vært ro i idrettens rekker så langt, er at det hittil har vært grunn til å stole på denne forutsigbarheten gjennom de prioriteringer som er gjort i Idrettsmeldingen, og de vedtak som er gjort i tidligere år. Bergen har vært på rett kurs de senere år, nå gjelder det å følge opp den kursen som er lagt til beste for alle frivillige ildsjeler i idretten.

Det idretten er opptatt av og som har vært påfallende lite fremme i debatten, er det behov barn og unge i området har for en plass til fritidsaktivitet. Disse unge vil være svært dårlig tjent med å sende saken ut på en langdryg prosess, som ingen kan si noe om varigheten og resultatet av.

Dette er det politikernes ansvar å ta hensyn til både sentralt og lokalt, og vi håper og tror at dette også skjer i bystyrets behandling av saken.

Nå er det på tide å komme opp av skyttergravene og innlede en konstruktiv prosess til beste for alle.