Kanskje det er på sin plass med et par kommentarer fra min side?

Offentlig debatt om musikalske anliggender er sjelden, selv i Bergen der uttrykksviljen ellers generelt er stor. Derfor er det bare bra at det for en gangs skyld kommer reaksjoner på en musikalsk vurdering. Det som kanskje ikke er vel så bra, er den type argumentasjon som fremføres i leserbrevene. Skribentene er uenige med meg, og mener derfor at jeg er udannet, mangler kompetanse og bør slutte å skrive. Man kjenner mønstret. Og dersom man har litt humoristisk sans kan man more seg over at BFOs direktør den 13.4. beskylder meg for å være en autoritær kulturstalinist ... og straks etterpå får støtte fra ivrige lesere som dels krever skriveforbud for folk med andre meninger enn dem selv, dels vil ha BTs kulturredaksjon skiftet ut med lojale partikamerater.

En av skribentene (29.4.) mener at jeg skriver uforståelig, men har likevel forstått så mye at hun er uenig med meg — selv om hun ikke har vært på konserten. En annen mener (15.4.) derimot at jeg skriver altfor forståelig og meddeler at «man» vil ha seg frabedt slikt i avisen. Hvem «man» er, opplyser han ikke.

Flere av innsenderne henviser til egne positive opplevelser og til at publikum i Grieghallen var tydelig begeistret for verket. Til dette er å si at en anmelders oppgave ikke er å anmelde publikum, men å anmelde verket. Publikums reaksjoner på uroppførelsen fikk i øvrig bred dekning i BT dagen etter premieren (11.4.). Andre leserbrev henviser til at verket er komponert under sykdom. Men det er ikke anmelderens oppgave å anmelde komponistens sykdom - som i øvrig bred fikk bred dekning i BT og andre aviser i dagene opp mot premieren.

I motsetning til leserbrevskribentene er BFOs direktør Lorentz Reitan (13.4.) visst egentlig ikke fundamentalt uenig med meg når det gjelder vurderingen av verket. Han bemerker bare at min anmeldelse er kort. Jo da. Jeg skrev faktisk en avisanmeldelse, ikke et stykke analytisk kritikk beregnet på et musikkvitenskapelig tidsskrift. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde mer spalteplass i avisen pluss romsligere deadline. Hadde jeg hatt mulighet for å skrive detaljert, og hadde jeg f.eks. også hatt mulighet for å lese Sivertsens partitur på forhånd, ville jeg ha utdypet og eksemplifisert forskjellige momenter, men det ville ikke endret min grunnleggende vurdering - som er at dette verket ikke henger sammen, at det består av løse skisser som fremføres av tre-fire forskjellige musikergrupperinger uten innbyrdes kontakt, at orkestersatsen er syltynn, at instrumenteringen i en del tilfeller er problematisk og tilsynelatende foretatt uten større forståelse for instrumentenes og korstemmenes register, at det generelt er snakk om dårlig håndverk i de orkestrale delene og i korsatsene, og at det på premierekvelden bare var de improviserte passasjene som hadde en viss musikalsk tyngde.

Jeg har stor forståelse for at Reitan føler det er vanskelig å uttale seg om en problematisk disposisjon. Men jeg er likevel forundret over de billige retoriske knepene han velger å bruke i innlegget sitt. «Uhildet kritiker?» spør han ironisk. Men - kunne man spørre tilbake - er en kritiker nødvendigvis «hildet» fordi han ikke ukritisk videreformidler Harmoniens PR-materiale? Eller: Hvem er det egentlig som er «hildet» i denne saken? Anmelderen som tar stilling til verket slik det presenteres i konsertsalen, eller direktøren som har bestilt verket og som har jobbet intenst med saken over lengre tid? Og videre: Blir man automatisk kulturstalinist fordi man peker på at det burde vært foretatt kvalitetskontroll en eller annen gang underveis i prosessen fra bestilling til fremføring? Mener Reitan faktisk at denne bestillingen er gjennomført som avtalt? Inngikk det f.eks. som en del av den opprinnelige kontrakten at en studerende fra Griegakademiet skulle inn for å hjelpe til med fullførelsen? Og så videre. Og så videre.

Reitan slutter med å fremheve «publikums spontane, stående applaus». Jo da. Men Reitan vet jo godt at bergenspublikummet generelt er heftig og begeistret, og at spontan, stående applaus er regelen snarere enn unntaket i Grieghallen. Det er naturlig at bergensernes varme og raushet gleder direktør Reitan, men når det gjelder den musikalske vurderingen av Sivertsens Requiem burde musikkmennesket Reitan kanskje snarere lytte til sin egen musikalske fornemmelse. Eller til de involverte musikere.

Peter Larsen