Roosevelt ga amerikanerne, som vi her må avgrense til nordamerikanerne, håp etter børskrakket som ble til en økonomisk ulykke for folk flest med massearbeidsledighet og håpløshet.

Vilje og evne

Den nye presidenten hadde ikke programmet ferdig da han tiltrådte i 1933. Men han viste fra første dag sin vilje til handling, til det som ble New Deal. Historikere er gjerne gledesdrepere for dem som liker enkle forklaringer og årsakssammenhenger, og de vil fortelle at det var nå først med mobiliseringen av hele samfunnet til USAs deltakelse i annen verdenskrig at arbeidsledigheten forsvant skikkelig. Poenget består, at Roosevelt demonstrerte både besluttsomhet og handling. 1933 satte derfor et skille. Krisevalget ga kriseløsninger.

I Norge formet Arbeiderpartiet i de harde trettiårene, som vi har lært egentlig var de harde tyveårene, en velgerappell. Hele folket i arbeid, lød programmet, og året da Roosevelt flyttet inn i Det hvite hus og begynte å gi ordrer om forandring på litt av hvert, skåret Ap i det norske stortingsvalget på sitt kriseprogram.

Det såkalte kriseforliket med Bondepartiet ga i 1935 regjeringsmakten til Arbeiderpartiet. Senere fikk det mange nok velgere til å klare seg uten slike forlik. Det fikk som handlingens parti dagsorden-hegemoni i den grad at Arbeiderpartiet og velferdsstaten ble to sider av samme sak.

Igjen vil historikeren saklig innvende at så enkelt var det nok ikke, og Høyres guru Kåre Willoch vil nikke bedrevitende. Men politisk fungerte det slik. Ap vant på sin åpenbare og åpenbarte vilje til å styre. Siden ble det så rent for mye styring. Men det var siden.

Det var ...

Argentina ble regnet som Latin-Amerikas mest europeiske land, også i den forstand at det brøt med forestillingen om at dette var utviklingslandenes verden. Argentina var for velstående. Politisk passet det lettere inn i det latinamerikanske bildet når juntaer grep makten og når Juan Perón ville være Argentinas sterke mann, selv om Perón hadde sett forbilder i Europa.

Hans politiske arvinger, peronistene, har fristet argentinerne med gjenskinnet av Peróns mytiske handlekraft. Med ringe hell når de har sluppet til.

Og ble...

Det argentinske presidentvalgets bakgrunn er et land som gikk konkurs. Brøk-angivelser kan være grove og omtrentlige, men NTB må i alle fall antas å beskrive alvoret når det melder at halvparten av befolkningen befinner seg under det man kaller fattigdomsgrensen og at hver fjerde argentiner er uten arbeid. Folk fikk ikke tilgang til sine penger i bankene. Krisen ble total, det vil si totalitær.

Også middelklassen ble rammet, og det er da det blir ordentlig bråk, for den er ikke vant til å ha det vondt og være sosialt degradert. Men hva var svaret økonomisk, politisk?

Presidenter og ministrer med ansvar for å få orden på tingene kom og gikk, og verden utenfor Argentina stilte harde krav for å hjelpe et land som hadde skaffet seg en enorm utenlandsgjeld, som om det ikke var tøft nok som det var for argentinerne. De ønsket levelige kår igjen. Gjeldsslaven Argentina skulle klare opp i lånene.

Også president George W. Bush skjøv regningene foran seg og fikk flere da han kostet på seg krig i Irak. USAs økonomi glitrer ikke som under Bill Clinton, og de offentlige underskuddene vokser.

Bush må vie økonomien mer oppmerksomhet, for han husker sikkert at hans far gamlepresidenten vant den første Golfkrigen, men tapte neste valg fordi han glemte det med folks penger. Velgerne minnet ham om dem. Tilstanden i USAs økonomi bør oppta den nåværende presidenten i Det hvite hus.

Mot normalt

Tilstanden i Argentina skulle etter normalt tenkesett ha snudd om på alt som heter politikk. 18 kandidater stilte i helgens presidentvalg, og kjernen ble bemannet av det politiske establishment som hadde tapt sin legitimitet. Vel uttrykker det situasjonens fatalisme og samfunnsmaktenes grep, og argentinernes stemmeplikt.

Det er lett å forestille seg oppstillingen, noen gamle ansikter gjenkjent av faste velgere, og protestkandidater som ble forbundet med protesten og ikke med krisestyring. Det utrolige skjedde da heller ikke at presidenten var kåret etter bare én valgomgang.

Eks-president Carlos Menem fortsetter til andre runde 18. mai sammen med nummer to, Néstor Kirchner. Begge kommer fra peronistenes rekker. Menems presidentperiode forbindes med maktmisbruk og korrupsjon og en økonomisk uansvarlighet som gjør ham mer enn prinsipielt medskyldig i Argentinas fallitt, som ellers forteller at flere levde eller styrte over nasjonal evne. Likevel fikk Menem stemmer.

Det sier mer at et overveldende flertall av argentinerne ikke stemte på ham, ikke på ham heller. Med utbudet av kandidater stemte de i virkeligheten på ingen. De så ikke noen som redningsmann. Men noen måtte de ta når det er stemmeplikt, og én skal vinne i andre valgomgang 18. mai, en dato som på norsk har en dagen-derpå-karakter som også passer på argentinsk etter at landet våknet opp til en økonomisk bakrus.

Kjennere av argentinsk politikk sier at Menems rival kan vinne, simpelthen fordi Menem byr så mange imot. Når vinneren av krisevalget er utpekt, venter krisen fortsatt på sitt svar, og lånene på å innfris.