Dette settes i sammenheng med bistanden som ytes ved ulykker og når mennesker har gjennomlevd et traume. Dette er meningsløs journalistikk, som er med på å gjøre folk skeptiske til den hjelp som kriserammede selv sier de ønsker å få i en krisesituasjon, slik vi ved Senter for Krisepsykologi har vist i en landsdekkende undersøkelse. Studien det refereres til har verken undersøkt den type hjelp som vanligvis gis etter ulykker eller etter andre traumatiske hendelser, ei heller har den undersøkt den type «debriefinger» som er vanlige å gjennomføre i Norge. Det refererte er en såkalt metastudie som har tatt for seg elleve studier av en nokså meningsløs form for hjelp de har nyttet først og fremst i Storbritannia. Faktisk sier mange engelske fagfolk at ingen egentlig arbeider slik der heller, men det er dette som undersøkes. I denne hjelpen må alle i undersøkelsen gjennomgå en times samtale med en forskningsassistent, noen ganger en sykepleier eller annet helsepersonell. I denne korte samtalen skal de gjennomgå hva som hendte, samt de tanker og reaksjoner hendelsen har medført, før de får informasjon om vanlige reaksjoner. Hjelpen består bare av denne ene samtalen, vanligvis uten mer oppfølging og uten individuell tilpasning av det som gjøres. En slik måte å hjelpe på er meningsløs, på grensen til det uetiske, og det er all grunn til å advare mot at slik hjelp kan gjøre vondt verre. I disse studiene blir mødre som mister barn i svangerskapet møtt med samme hjelp som de som er innlagt på sykehus med brukket ben etter en trafikkulykke. Da skjønner en kanskje hvor ille dette er. Det er som om en kirurg skulle utføre samme kirurgiske inngrep uansett hva som var pasientens skade eller sykdom og at han/hun skulle operere i en time for så å forlate operasjonsrommet og aldri vende tilbake.

Hadde journalisten hatt mer kunnskap eller undersøkt området nærmere ville han enkelt funnet ut at dette ikke er slik det arbeides i Norge og at studier av såkalte gruppedebriefing og det som kalles critical incident stress management har vist å gi svært gode effekter. Den form for krisepsykologi og sorgoppfølging som vi har nyttet etter bl.a. Sleipnerulykken og for foreldre som har mistet barn blir svært godt vurdert av mottagerne og vi har også vist at den kan redusere de problemer mennesker sliter med i etterkant.

For oss som arbeider innen det krisepsykologiske feltet er det viktig å lære hvordan vi kan gjøre arbeidet bedre. Dette betyr også at vi må stille kritiske spørsmål i forhold til det vi gjør, noe vi også kontinuerlig gjør. Det er imidlertid viktig at journalister er varsomme med ukritisk å videreformidle slike studier under overskrifter som kan gjøre at mennesker ikke får den hjelp de har krav på når krisen rammer. Så langt viser forskning at det kriserammede ønsker er nesten identisk med det som fremheves innen moderne krisepsykologi, og dette omfatter langt mer enn en timelang samtale i etterkant av hendelsen.

Psykolog, dr. philos Atle Dyregrov, Senter for Krisepsykologi