Av Jogeir Sognnæs,psykolog

Jeg kan umiddelbart innrømme at jeg er tilhenger av hjelp/støtte til mennesker som etter en «stor» eller «liten» katastrofe har behov for det, også på det psykologiske området, og også av «profesjonelle».

Samtidig er jeg skeptisk til den utviklingen vi har i vårt samfunn, med stadig økende forventning til at «det offentlige» skal hjelpe i alle vanskelige situasjoner den enkelte kommer opp i, og der vår (borger)plikt, vilje og evne til å stille opp for hverandre kan bli (og kanskje er blitt) undergravd av denne utviklingen.

Min bakgrunn for å mene noe om dette er at jeg er psykolog, jeg er leder av PPT-kontoret i Fyllingsdalen bydel i Bergen, og jeg sitter i et såkalt «kriseteam» i Fyllingsdalen bydel (et team etablert med utgangspunkt i selvmordsforebyggende arbeid).

Og jeg ser altså positive elementer både hos Kringlen og Dyregrov, samtidig som jeg mener de går i hver sin grøft (eller hver sin skyttergrav).

Jeg støtter Kringlen i at det bør kunne stilles spørsmål ved effekten av krisearbeidet. Samtidig er det lett å akseptere Dyregrovs innvendinger til kvaliteten på det arbeidet som angivelig er undersøkt. Jeg har allerede hørt folk si «det er det jeg alltid har sagt», på begge sider. Jeg håper flertallet av BTs lesere etter denne diskusjonen fortsatt stiller kritiske spørsmål om hvilken dokumentert effekt krisepsykologi har, men ikke stiller strengere krav til dette feltet enn de stiller til effektforskningen på for eksempel penicillin (som Kringlen sammenlikner med i BT 19.02). Og hvem nekter sitt barn en penicillinkur som legen har anbefalt?

Jeg blir skremt når Kringlen (med sin professorale tyngde) antyder at det kan være uheldig å «rippe opp i» det som skal heles på en «naturlig» måte (BT 19.02). Slike uttalelser kan lett forsterke den usikkerheten folk flest opplever i møte med mennesker i krise, og føre til at de som kunne ha stilt opp, trekker seg. Jeg trodde ikke lenger det var noen i fagmiljøet som betvilte fortielsens uheldige effekter. Jeg håper noen med større faglig tyngde enn meg kan gripe denne ballen og legge den pent ned.

Når det gjelder diskusjonen om «hva som virker», tror jeg det er svært vanskelig for «vanlige» folk å vite hvem de skal tro på, når to parter viser til forskning som bekrefter deres helt motsatte syn. Dette er ikke en uvanlig situasjon når det gjelder forskning og gjengivelse av forskningsresultater. Det blir lett til at vi enten slutter å tro på forskning i det hele tatt (forskere finner de svarene de ønsker å finne!), eller vi velger å «tro» på det som passer med vår egen oppfatning.

Det blir også lett et spørsmål om å tro mest på vitenskapelig forskning (der individene kan være mindre interessante enn gruppeeffekter) eller på enkeltpersoners erfaringer og vitnesbyrd om positiv effekt, bedring, eller mestring av et problem.

Selv om forskning kan være vanskelig, og kjedelig å sette seg inn i, er min konklusjon på dette dilemmaet at vi må stille krav til dem som presenterer forskningsresultater om at de også presenterer et minimum av de forutsetningene som resultatene bygger på. På den annen side holder det i det lange løp heller ikke at brukerne er fornøyd. At noen har opplevd møtet med den profesjonelle positivt, betyr ikke at vi kan vite noe sikkert om forskjellen på dette møtet og andre «ikke-profesjonelle» møter.

Jeg venter derfor en kontinuerlig og systematisk vurdering og forskning på metodene til Atle Dyregrov også i framtiden, men inntil videre er jeg nok en kritisk tilhenger av det Atle Dyregrov står for. Og så får leserne vurdere om jeg har «gått i grøfta».

En av de vanligste innvendingene jeg hører mot krisepsykologi, er det urimelige i at det blir tilbudt i store katastrofer, mens alle de som utsettes for like dramatiske og smertefulle ulykker og tap i det «små» ikke får den samme oppmerksomhet fra det offentlige. Jeg tror ikke det er en stor andel av mennesker i en slik situasjon som har behov for hjelp fra en psykolog eller en annen med tilsvarende spisskompetanse. Men det har skjedd en enorm utvikling i forståelse og kompetanse på dette feltet de siste 20 årene, både i befolkningen og i det offentlige. Dette gjør at de fleste i dag blir møtt på en «bedre» eller mer hensiktsmessig måte.

I kriseteamet i Fyllingsdalen har vi diskutert hvordan vi som representanter for det offentlige kan støtte mennesker i dype kriser, uten å «ta over» den rollen som deres nettverk burde ha. Det kan være like vanskelig å finne den balansen i vår hverdag, som det har vært å finne balansen mellom de grøftene Kringlen og Dyregrov har gått i.

Kriseteamet har få direkte henvendelser og forsøker alltid ved henvendelse å opprette kontakt med det etablerte nettverk eller apparat. I tillegg har vi en viktig funksjon i det å fange opp svakheter i det offentlige systemet og drive et kontinuerlig utviklings— og kompetansehevingsarbeid i vår bydel. Vi som sitter i teamet gjør dette i tillegg til våre vanlige oppgaver i bydelen, og alt arbeidet foregår i vanlig arbeidstid. Vi er altså ikke et beredskapsteam som står klar når folk opplever en krise og trenger hjelp.

De offentlige «systemene» som har mest erfaring med å møte mennesker i akutte og dramatiske kriser, er politiet og prestene. Disse gjør en fantastisk innsats i møte med den enkelte. I tillegg vil mange andre offentlige ansatte kunne tre støttende til i etterkant. Jeg mener personalet i barnehage og skole har en spesielt viktig rolle i det å hjelpe barn/unge i ulike krisesituasjoner og i det viktige oppfølgingsarbeidet. Og min erfaring er at de gjør dette arbeidet veldig godt.

I Fyllingsdalen er vår hovedmålsetting at de som kommer i en krise skal få hjelp primært i og av sitt eget nettverk. Hvis dette ikke er tilstrekkelig, utfra individets sårbarhet/historie eller utfra krisens omfang og intensitet (det er forskjell på forventet død og dramatisk selvmord), er målet at individet skal få hjelp fra det etablerte hjelpe/støtteapparatet (prest, primærlege eller andre) og evt. henvises til kontakt med spisskompetanse i helt spesielle situasjoner.