Så fikk vi endelig bekreftet det mange av oss vet, at vanlig bondevett og medmenneskelig omtanke i en vanskelig krisesituasjon ofte er bedre enn all verdens «forståsegpåere», så fortreffelige at de nærmest er opphøyet til guder.

Dessuten er menneskesinnet utstyrt med mekanismer som i krisesituasjoner fortrenger og gir sinnet tid til å mobilisere styrke mot det som måtte komme. Når en i denne første fasen blir «tutet» hodet fullt av «dette klarer du ikke alene», så er det vel innlysende at dette kan virke mot sin hensikt. At en nær venn eller nabos omtanke i en slik situasjon kan virke bedre enn et fremmed menneske med faguttrykk og synsing, skjønner jeg godt.

Det har ofte slått meg at Norsk krisepsykiatri synes å vurdere behovet for hjelp langt større i de tilfeller situasjonen får stor mediedekning. For en far eller mor er det like tungt å miste barnet sitt i for eksempel en akeulykke som om barnet deres er blant 8–10 barn i en buss-, båt-, tog— eller flyulykke.

Kan det tenkes at psykiatriens opphausing av akuttbehov og etterbehandling kan ha økonomiske motiv? Det er liksom ikke «butikk» når et enkeltmenneske på en avsides grend blir påført sorg. Den etter hvert så omtalte Bjugn-saken var vel regelrett igangsatt av disse hysterisprederne (les psykologer). Fortell ikke meg at store fortjenestemuligheter i form av fete honorar ikke veide tungt på vektskålen når galskapen i den saken fikk fritt spillerom. Misbruk av makt og midler i Norsk krisepsykiatri i kombinasjon med svake og feige politikere, gjør denne svindelen mulig.

RUNE MIDTTUN, KOKSTAD