Hva gjør vi med vår kultur når vi prøver å innbille folk at de trenger profesjonell hjelp for alle kriser og påkjenninger? Dessuten, hvis det vi gjør ikke har noen positiv effekt? Ja, kanskje endatil er skadelig?

Det foreligger lite god forskning på dette feltet. Når det gjelder gruppebasert «debriefing», altså profesjonell forebyggende hjelp til kriseutsatte i grupper, mangler vi fullstendig vitenskapelig dokumentasjon. Ved individuell intervensjon foreligger heller ikke mye forskning, og de undersøkelser som foreligger kan – selvsagt – kritiseres. Men de studier vi har, viser at de som har fått hjelp ligger faktisk dårligere an enn de som ikke fikk hjelp, både ett og tre år senere. Hvordan man snur og vender på dette er det altså grunn til å stille spørsmål ved det som gjøres på dette området.

Jeg kan tenke meg to grunner til at hjelpen ikke virker. Ved å omtale for de kriseutsatte de symptomer som kan komme etter en katastrofe skaper man kanskje symptomer. Alle leger er kjent med faren for å informere om alle de bivirkninger et medikament kan ha – neste dag kommer kanskje pasienten tilbake med alle symptomene – uten at dette egentlig har noe med medikamentet å gjøre. Eller kan det være slik at krisepsykologien griper inn i den naturlige helingsprosessen? Kanskje er det noe i det folk ofte sier: Dette bør vi kanskje ikke rippe opp i.

Etter mitt syn trenger vi mer forskning på dette området før vi bruker mer menneskelige og økonomiske ressurser på dette diskutable satsingsområdet. Det gjelder for så vidt mange deler av medisinen og den kliniske psykologi. Medisinen er full av eksempler på uvirksomme behandlingsmetoder. Av det leger gjør er kanskje 30 prosent vitenskapelig begrunnet. En kjent svensk indremedisiner hevdet at bare 30 prosent av det penicillinet som var anvendt i Skandinavia etter siste verdenskrig hadde hatt noen positiv betydning. Resten var bortkastet og endatil skadelig med utvikling av resistente bakteriestammer som resultat.

Psykolog Atle Dyregrovs angrep ad hominem lar jeg ligge. Ifølge ham er jeg både umenneskelig, uvitende, intellektuelt uredelig, utilregnelig, uvederheftig, ja, til og med farlig. A.D. leder et krisepsykologisk senter i Bergen, nå også med filial i Oslo. På den bakgrunn har jeg stor forståelse for hans utfall, selv om mer edruelighet i argumentasjonen var å vente.

Einar Kringlen