KronikkAv Kari Dyregrov

I debatten om krisepsykiatri/psykologi har nå også brukerne kommet på banen. Innleggene fra familiene Eidsheim og Skjelfjord/Jørgensen viser tydeligere enn noe annet at professor Kringlen uttaler seg på sviktende grunnlag. Når Kringlen kan kalle krisehjelp etter traumatiske opplevelser som vil innbefatte selvmord, trafikkulykker, etc, for «kosmetisk medisin» – er dette krenkelse av de som har opplevd slike hendelser.

Som forsker i en stor norsk brukerundersøkelse, vil jeg formidle erfaringer fra kriserammede.

Det landsdekkende forskningsprosjektet «Omsorg ved brå uventet død» ble gjennomført ved Senter for Krisepsykologi i tidsrommet 1997-2000, finansiert av Landsforeningen til støtte ved krybbedød og stiftelsen Helse og Rehabilitering.

Prosjektet har undersøkt foreldre og søsken etter selvmord hos unge, krybbedød og barneulykker. Dødsfallene har til felles at de skjer uventet, hos barn og unge og ofte etterlater seg traumatiske inntrykk.

Man har kartlagt etterlattes situasjon, deres behov, tilbud og ønsker for støtte, samt hva som eksisterer av offentlige hjelpetilbud. I tillegg er etterlattes mestringsstrategier og støtte fra venner, familie og arbeidskollegaer undersøkt.

Foruten et hovedfokus på brukerne (etterlatte), er offentlig hjelp kartlagt via giverne (kommunehelsetjenesten). 321 kommuner og 330 etterlatte besvarte omfattende spørreskjema og 40 familier ble dybdeintervjuet. Det omfattende materialet har utgangspunkt i alle norske familier som mistet barn/unge på nevnte måter i halve 1997 og hele 1998.

Overraskende mange etterlatte orket å delta i undersøkelsen, motivert fra en opplevd nødvendighet om å sette kriserammedes vanskelige situasjon på dagsorden. Uten deres vilje til å gå inn i og vise sin sorg for oss, ville ikke en slik brukerundersøkelse vært mulig. Tilliten som er gitt forskeren, forplikter til å uttrykke deres «stemmer» overfor hjelpeapparat og sosiale nettverk og nå også overfor Kringlen.

For foreldre som uten forvarsel fant sin ungdom skutt på gutterommet, så sitt barn dø i bilen de alle satt i, eller fant sitt lille iskalde døde barn i barnesengen blir livet med ett «snudd opp-ned». Den grunnleggende tryggheten i tilværelsen forsvinner og alt det vi alle tar for gitt i dagliglivet fungerer ikke lenger. Dødsfallet blir altoverskyggende og mange har nok med å eksistere fra dag til dag.

Foreldre forteller at fryktelige synsinntrykk fra dødsstedet invaderer dem dag og natt, de overveldes av katastrofefølelse for gjenlevende barn, de kjører mot rødt lys, kan ikke konsentrere seg eller sove. Mange opplever en forvirrende blanding av skyld, sinne og sorg, som kan komplisere mulighetene for gjensidig støtte mellom de som er aller mest rammet.

De som opplever å miste ved selvmord nages av spørsmålet «hvorfor skjedde det?» og av egne og andres fordommer mot selvmord.

Mange foreldre fungerer ikke som omsorgspersoner for gjenlevende barn fordi de selv er så sterkt rammet, noe som medfører at barn ikke sjelden overtar foreldreroller.

Barn kan reagere med sinne, mareritt eller utagerende adferd som foreldre skal takle på toppen av egen sorg.

Mange trekker seg fra sosiale nettverk. Resultatene viser også at 11/2 år etter dødsfallet sliter fortsatt over halvparten med omfattende eksistensielle problemer, traumatiske etterreaksjoner, komplisert sorg og sosiale vansker.

Etterlatte mobiliserer alle sine ressurser og kjemper for livet for ikke å gå under. En del er fortsatt sykmeldte eller blir varig trygdet. Dette er bare en del av etterlattes vansker.

Er hjelp til å takle dette «medisinsk kosmetikk»? Hadde jeg vært etterlatt, hadde jeg også vært rasende. Hvorfor har mennesker i Norge i dag rett på krykker og bandasje for en forstuet ankel, men ikke til krisereaksjoner og vansker som beskrevet over? Dette spør de etterlatte om, og dette spør vi som forsker og arbeider klinisk på området om!

Hvorfor blir ikke psykososial og fysisk førstehjelp likestilt, tross all kunnskap og aksept vi har for likestilling av kropp og sjel? Må det løses slik en kvinne fortalte meg etter to selvmord i nær familie: «Jeg var så nedkjørt og fikk ingen hjelp, så jeg lurte på hvordan jeg kunne brekke beina mine slik at jeg ble tatt hånd om av noen i det offentlige.»

Om ikke Kringlen vil ta ansvar for mennesker etter psykososiale traumer, så har kommunehelsetjenesten et reelt ansvar i henhold til norsk lov. «Lov om helsetjenesten i kommunene» §2-1 sier: «Enhver har rett til nødvendig helsehjelp i den kommune der han eller hun bor eller midlertidig oppholder seg.»

Et forebyggende ansvar er like klart definert i §1-4: «Kommunens helsetjeneste skal til enhver tid ha oversikt over helsetilstanden i kommunen og de faktorer som kan virke inn på denne. Helsetjenesten skal foreslå helsefremmende og forebyggende tiltak i kommunen.» Dersom Kringlen velger å tro på kriserammede beskrivelser av livet etter katastrofen, burde det være vanskelig å definere hjelp som unødvendig. I så fall vil svært mye annen hjelp fra Velferdsstaten falle bort.

Hovedkonklusjonene fra de etterlatte er samstemte. Støtte fra sosiale nettverk er omfattende, viktig og verdsettes stort. Mange påpeker likevel at støtten kan bedres ved økt kunnskap om å hjelpe mennesker i krise og behovet for at nettverksstøtten må vare lengre. Sorggrupper er til god hjelp dersom målsetting, innhold og ledelse er tilstrekkelig vektlagt.

Etterlatte mobiliserer også en mengde mestringsstrategier. Likevel hevder hele 4 av 5 av studiens etterlatte at de har behov for offentlig og profesjonell hjelp.

Undersøkelsen dokumenterer tydelig at det er et klart misforhold mellom de korte, intensive, tidsbegrensede intervensjonene som igangsettes fra det offentlige og behovet for hjelp blant nære etterlatte som rammes ved brå uventet død. Når en sammenligner kommunenes beskrivelser av hjelp til etterlatte, med etterlattes opplevelse av det samme, kan en oppsummere følgende:

— Etterlattegruppene savner langt mer hjelp enn de får. Særlig poengteres behovet for tidlig hjelp, at en tilbys hjelp, hjelp over tid, hjelp til etterlatte søsken, hjelp fra psykolog, familierådgivningskontor og mer informasjon og råd

— Spesielt verdsettes engasjement, empati og fleksibilitet hos hjelper, informasjon og stimulering til egenhjelp

— Etterlatte er ikke tilfredse med hjelpen de mottar, men kommunene er heller ikke tilfredse med hjelpen de yter

— Etterlatte er langt mer tilfredse med nettverksstøtten enn med den offentlig hjelpen

— Den etterlattegruppen som får klart mest/best hjelp, har minst vansker 2 år etter

— Etterlatte poengterer at det trengs støtte både fra sosiale nettverk og det offentlige, fordi hjelpeformene representerer ulike innhold og begge er nødvendige.

For å yte kriserammede adekvat hjelp er det helt sentralt at kommunene har en handlingsplan for krise- og sorgberedskap. Planer nedfelt i skriftlige rutiner må sikre automatisk krisehjelp og langstidsoppfølging og ivareta den enkeltes unike hjelpebehov. Dette må tilstrebes ved kunnskap om kriser, traumer og sorg, og empati og fleksibilitet i utøvelse av hjelpen. Spesielt må hjelpen overfor barn og etterlatte med traumatiske etterreaksjoner og komplisert sorg bedres.

Bedre kartlegging trengs for å avdekke spesifikke behov og gi adekvat hjelp. Hjelpeapparatet må ta konsekvensene av kriserammedes manglende energi til å søke hjelp ved å gjenta respektfulle tilbud om hjelp over tid.

Hovedintensjonen med all hjelp må være å komme tidlig inn for å forebygge problemer, ikke vente til diagnosen oppstår. Kringlens ideologiske forfektelser er således på kollisjonskurs både med etterlatte og med krisepsykologisk tenkning.

Forskningsresultatene viser at professor Kringlen tar feil, og kanskje han bidrar til at noen vegrer seg for å ta imot nødvendig og virksom hjelp.

Fem rapporter foreligger fra undersøkelsen og kan bestilles ved Senter for Krisepsykologi.