Familien Skjelfjord/Jørgensen

Her «tråkker» han på mennesker som virkelig har bruk for denne hjelpen og de som er blitt hjulpet gjennom mange år.

Vi har selv opplevd å miste en sønn/bror i ulykke, og var så heldig å få tilbud om psykologhjelp gjennom arbeidsgiver. Vi kan med hånden på hjertet si at vi ikke hadde vært der vi er i dag dersom vi skulle slitt med alle tankene og følelsene alene.

Som psykiater bør jo Einar Kringlen vite at i en sorgreaksjon får man ofte irrasjonelle tanker,— noe man gjerne ikke tør å dele med andre familie/venner fordi man tror at det er unormalt.

Å kunne få vite, samt bli forberedt på at de tanker og den oppførsel vi hadde var normal i forhold til den situasjonen vi befant oss i, gjorde at vi fikk bearbeidet sorgen på en naturlig måte. Det er f.eks. ikke lett å forstå og akseptere at mennesker du

hadde nær kontakt med trakk seg unna. Ingen snakker til deg om det du hadde opplevd. Når man står midt i en slik krise handler livet bare om en selv, om å komme videre i

livet. Det å kunne lære å akseptere hverandres sorg og forstå at vi sørger ulikt i en familie, å kunne snakke åpent sammen om hvordan hver og en av oss tenker og føler, er et meget viktig steg for å se fremover. Med en utenforstående profesjonell person, fikk vi hjelp til dette, og vi fikk bedre samhold oss imellom istedenfor å gli fra hverandre.

Hjelp er alfa og omega enten den kommer fra familie, venner eller profesjonelle.

Men: Støtten trengs ikke bare i uker eller måneder, men år! Og her er det forståelse som er utgangspunktet. Familie og venner har vanskelig for å > forstå at sorgen tar så lang tid. Selv om det går lettere etter som tiden går, så glemmer vi aldri.

Og de vonde følelsene kommer tilbake med jevne mellomrom.

Vi har hatt stor hjelp av den psykolog-oppfølgingen vi har hatt gjennom snart 7 år. Selv etter så lang tid opplever vi at vår familie tenker og føler ulikt på mange områder i sorgen. Å få snakket sammen om dette med en person som har kjent på vår sorg gjennom alle disse årene, gjør godt.

Etter vår ulykke fikk vi brev fra andre familier som hadde mistet sine. Noen av dem har aldri mottatt noen form for profesjonell hjelp, og sliter med traumer ennå.

Det blir ofte slått stort opp i media om kriseteam når det har oppstått en stor ulykke. Det å miste en av sine kjære er en like stor traumatisk opplevelse for den/dem det gjelder. Men sjelden får disse tilbud om hjelp. Mange vegrer seg også pga. at de ikke har økonomi til slik hjelp. Her burde det offentlige se behovet for økt hjelp og dekket større beløp enn det det gjøres per i dag.

Det koster samfunnet mer om de etterlatte går sykemeldt i lange perioder, eller ikke klarer å gå tilbake til arbeidslivet i det hele tatt.

Einar Kringlen går ut med et innlegg han tydeligvis ikke har tenkt på konsekvensene av. Kanskje burde Kringlen begynne å forske på dette aktuelle feltet selv, og gjerne ta Norge som utgangspunkt.

Å skrive et innlegg basert på tynt materiale (ref. artikkel A. Dyregrov), er å hisse på seg familier som har opplevd traumatiske hendelser og som virkelig har hatt nytte av denne hjelpen.

Håper inderlig at ikke E. Kringlen sitt innlegg har skremt bedriftsledere og etterlatte til å ta kontakt men profesjonell hjelp når ulykken skulle være ute.

Håper også at Kringlen tenker seg om to ganger før han "skyter spurv med kanoner" en annen gang.