I oktober i fjor skrev han i Dagbladet en kronikk under tittelen «Krisepsykologi som industri». Der refererte han til de samme undersøkelsene (fra en av studiene er det riktignok publisert en oppfølging over lengre tid, men de undersøker den samme «håpløse» oppfølgingen som tidligere).

I en kronikk i Dagbladet i november imøtegikk jeg hans påstander og gjennomgikk de undersøkelsene som Kringlen henviser til. Fordi han åpenbart ikke har studert dem nøyere og ei heller synes å ha særlig kunnskap om norsk praksis på området, er det nødvendig å gjenta noe av dette. Det er dessuten svært skadelig at Kringlen går ut med en så unyansert kritikk av et område han ikke kjenner. Det kan medføre at mennesker ikke får den hjelp de har krav på.

For en med lang fartstid på kriseområdet er det nesten slik at en får lyst til å benytte et begrep som rettspsykiatrien opererer med, tilregnelighet, og stille spørsmål om professoren er helt tilregnelig.

I over 20 år har jeg arbeidet med å følge opp mennesker som uventet har mistet sine nærmeste. Min erfaring er klar: Det er en myte at det var bedre før og at folk løste alle kriser med hjelp fra familie og nettverk. De som opplevde plutselige dødsfall for mange år tilbake forteller om ensomhet og fortvilelse. Det er beretninger om sorg og traumer som de aldri fikk hjelp med, en hjelp som kunne ha dempet de smertefulle bildene eller fantasiene de har levd med siden dødsfallet, som kunne hindret familiesplittelse eller redusert den svekkede livskvaliteten de har slitt med gjennom årene.

Jeg er enig med Kringlen i at familie og venner utgjør den viktigste hjelpen, og vår oppgave er å hjelpe med å mobilisere slik hjelp. Det er ingen motsetning mellom god krisehjelp som kommer fra venner og familie, og den hjelp som mobiliseres fra politi, innsatspersonell, kirke og helsepersonell.

Vi har i en serie undersøkelser påvist nettopp dette, og vist at brukerne i alle fall ønsker denne hjelpen, selv om Kringlen fra sitt professorale utsiktspunkt ikke ser det. Når han gjentar sine påstander fra oktober uten å ha satt seg nærmere inn i området, er det åpenbart at professor Kringlen enten sitter over eller i tåkehavet.

Med belegg i forskning kan vi opplyse at over halvparten av foreldre som opplever tap av barn ved plutselige dødsfall, har omfattende posttraumatiske plager og kompliserte sorgreaksjoner mer enn ett år etter dødsfallet. Slik er det med mange andre alvorlige krisehendelser også. Problemet her er at de fleste ikke får den hjelp de burde få. Etterlatte ønsker hurtig hjelp, hjelp som strekker seg ut, hjelp over tid, og hjelp til barn som etterlatte. Dette opplever mange at de ikke får i dag.

Det er også slik at mange sider ved traumatiske opplevelser ikke lett kan deles med ens sosiale nettverk. Mener f.eks. Kringlen at en person som har funnet et familiemedlem som har skutt seg skal fortelle om de groteske detaljene til naboer og venner, eller at et voldtektsoffer skal gjøre det samme?

Det er også slik at svært mange kriserammede opplever å få mye oppmerksomhet og støtte i den første tiden etter det de har opplevd, mens de dessverre kjenner seg sviktet senere, når mange har størst behov for slik støtte.

For den uinnvidde leser som ser BTs oppslag, synes Kringlen å gi en slags vitenskapelig fundert kritikk av dette området. Dette har nok også med makt å gjøre. Innen det krisepsykologiske feltet har vi påpekt at den tradisjonelle psykiatriske tenkemåten faktisk skaper mer avstand og kan øke problemene for dem som skal hjelpes. Mange av dem som har arbeidet i årevis i psykiatrien har faktisk lagt seg til måter å møte mennesker på som gjør vondt verre i en krisesituasjon, slik at de må avlære noe av sitt arbeidssett for på en god måte kunne bistå i en krisesituasjon.

Noe av den kritikk som har fremkommet, f.eks. etter Åsta-ulykken, har bakgrunn i at personer med erfaring hovedsakelig fra psykiatri har møtt vanlige mennesker som står midt oppi en ulykke og «behandlet» dem som pasienter. Slik praksis bærer galt av sted enten den utøves i England eller Norge.

Kringlens kommentarer er spesielt rettet mot undersøkelser som benytter såkalt psykologisk debriefing som intervensjonsform. Psykologisk debriefing innebærer en systematisk samtale om det som har hendt.

Kringlen baserer sin kritikk på undersøkelser medtatt i den såkalte Cochrane-rapporten. Her tas det med metodisk sterke undersøkelser, men dessverre stilles det meget få krav til den «debriefing» som tilbys. Et vesentlig grunnlag for Cochrane-rapporten er tre britiske studier som alle dreier seg om oppfølging av enkeltpersoner (mens såkalt debriefing er en metode utviklet for grupper). Det er noen av disse undersøkelsene som gjengis i intervjuet i BT.

Om en ser litt nærmere på disse, så kan dere som lesere selv vurdere om dette er den type hjelp dere ville ønske i en krisesituasjon. I den ene undersøkelsen fikk kvinner som mistet barn i svangerskapet en times samtale i sitt hjem to uker etter hendelsen. Her ble de «tvunget» gjennom en samtale hvor de først skulle fortelle hva som skjedde, deretter hva de tenkte og følte i forhold til dødsfallet, før de fikk informasjon om vanlige reaksjoner. Dette var all hjelpen de fikk.

Én uke og senere fire måneder etter denne samtalen ble kvinnene undersøkt for å se om deres situasjon atskilte seg fra en annen gruppe som ikke fikk slik hjelp. Det ble ikke funnet forskjeller mellom gruppene.

Dette er en meningsløs og uprofesjonell intervensjon. Det er høyst betenkelig å tilby mennesker bare én times oppfølging i en slik situasjon. Dette kan sammenliknes med en kirurg som har åpnet en pasients brystkasse for en hjerteoperasjon og så spaserer vekk fra operasjonen.

To studier som Kringlen refererer til i BT dreier seg om en samtale med henholdsvis pasienter som like før er innlagt på sykehus med brannskader eller med skader etter en trafikkulykke. Varigheten på samtalen er én time (faktisk 44 minutter i den ene studien), uten noen form for oppfølging.

Erfaringsmessig må den fysiske leging finne sted før en er klar for en eventuell psykologisk bearbeiding. At de i disse studiene i løpet av en time vil presse på skadede personer en kognitiv og emosjonell bearbeiding, er i beste fall dårlig klinisk arbeid, i verste fall klart uetisk. Det er heller ikke riktig at de fikk hjelp av eksperter. Dette var personer med liten bakgrunn for arbeid med kriserammede.

Studiene som Kringlen refererer til har lite til felles med en skikkelig utført kriseintervensjon som følges opp gjennom senere samtaler. Selv om Kringlen mot slutten av intervjuet vedgår at det er metodiske problemer, burde en såkalt professor ha søkt til primærkilden og vurdert de undersøkelsene han refererer til før han på ny går offentlig ut med et slikt angrep. Men slike angrep har han erfaring fra.

For noen tid tilbake sådde han tvil om det å bli utsatt for seksuelle overgrep var forbundet med vesentlige mentale kostnader.

Tilregnelig? Kanskje, men særlig sensitivitet for den lidelse andre opplever har han åpenbart ikke.

Det burde kanskje være obligatorisk for en professor og sjelsekspert å få oppjustert sin evne til empati med jevne mellomrom. Når manglende kunnskap om et område er kombinert med manglende innlevingsevne i de problemer kriserammede opplever, blir resultatet urovekkende og skadelig.

Kringlen er også intellektuelt uredelig. Han underslår også at det finnes en serie studier som har konkludert med at psykologisk debriefing, sammen med andre former for god kriseintervensjon har en svært positiv effekt for deltakerne.

Nylig har en av verdens ledende traumatologer, George Everly, gjennomført en såkalt meta-analyse av debriefinger av god klinisk kvalitet. Hans resultater viser at disse kriseintervensjonsmetodene var til svært god hjelp for dem som deltok. Systematisk bruk av krisepsykologiske prinsipper har også i flere undersøkelser vist seg dramatisk å redusere sykefravær og andre problemer etter bl.a. alvorlige voldshendelser. Slike undersøkelsene nevnes ikke av Kringlen.

For oss som arbeider innen dette feltet er det viktig å lære hvordan vi kan gjøre arbeidet bedre. Dette betyr også å stille kritiske spørsmål i forhold til det vi gjør. Vi må bli bedre til å mobilisere naturlige nettverk, til å normalisere reaksjoner og hjelpe de som opplever krisen til en bedre forståelse for sine reaksjoner for å motvirke langvarige problemer, og vi må sikre mer hjelp til dem som trenger det. Krisepsykologien skal være nær «brukerne» og vi skal lytte til hva de kriserammede selv ønsker.

Så langt tyder forskning på at det kriserammede ønsker er nesten identisk med det som fremheves innen moderne krisepsykologi.

Av psykolog dr.philos Atle Dyregrov, leder Senter for Krisepsykologi, Bergen