Hvordan et fredsforslag fremmes, en reportasje utformes eller et argument formuleres, har stor betydning for hvilke tiltak eller meninger disse blir møtt med.

Under den pågående unilaterale krigføringen i Midtøsten, der staten Israel daglig begår krigsforbrytelser og brudd på internasjonale konvensjoner, er en annen side ved språket fremtredende; den manglende språklige presisjon som markør for svake argumenter og liten kjennskap til historiske fakta. Diskusjonene omkring situasjonen i Midtøsten har lenget vært preget av asymmetri når det gjelder formuleringsevne og gjengivelse av historiske data. Tilhengerne av en palestinsk stat basert på FN-mandatet fra 1947, har ført en logisk og presis argumentasjon, med krav som rotfestes i folkeretten og FN-resolusjoner. Forkjemperne for et ekspanderende Israel tyr stadig til diffuse formuleringer, ofte med Det gamle testamente som eneste historiske kilde. Jeg tillater meg å belyse dette med følgende eksempler:

Det blir stadig slått fast at jøder har en historisk rett på området som i dag utgjør staten Israel med de okkuperte områdene. Senest i Ø. Robbestads debattinnlegg i Bergens Tidende 6. april 2002, blir det hevdet at «dette har jo vært jødenes land siden uminnelige tider».

Ifølge Det gamle testamentes historiebøker, historiske kilder fra naboland og nyere forskning, er der ikke holdepunkter for bosetting av israelstammer i det nevnte området før 1300 år f.Kr. I oldtidens Palestina, som grovt sett svarer til dagens Israel med okkuperte områder, palestinske områder og Jordan, antar man at der har levd mennesker i 1-2 millioner år. De tidligste sikre levninger etter mennesker og bosettinger dateres til 600.000— 300.000 år f.Kr.

Ordet «uminnelig», brukt bevisst eller ubevisst, egner seg således ypperlig i en lite presis og unyansert fremstilling av historiske fakta …

Det blir også hevdet at staten Israel i 1948 ble opprettet i pakt med FN-mandatet fra februar 1947. Ø. Robbestad skriver i innlegget fra 6. april at «FN bestemte opprettelsen av og grensene for det moderne Israel».

Storbritannia, som var mandatmakt i Palestina fra 1920-48, overlot Palestina-problemet til FN i 1947. De erklærte at de ville trekke seg ut den 15. mai 1948. FN anbefalte en deling av Palestina i en jødisk og en arabisk stat, med Jerusalem under internasjonal kontroll. Dagen før FNs delingsplan skulle iverksettes, 14. mai, proklamerte sionistledere i Palestina etableringen av staten Israel. FNs anbefalinger om deling av Palestina ble dermed trosset. Dette var starten på den første arabisk-israelske krigføring, som endte i en våpenhvile i 1949. Israel satt da igjen med 21 prosent større landområder enn hva FNs delingsplan foreslo. Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel i tillegg Gaza, Vestbredden og hele Jerusalem. Syrisk (Golanhøydene) og egyptisk (Sinai) territorium ble også okkupert.

FN anbefalte altså grensene for et moderne Israel i 1947. Det er imidlertid staten Israel som, ved hjelp av militær maktutøvelse, stadig trekker opp nye grenser for det moderne, ekspanderende Israel.

Mange som forsvarer Israels politikk og krigføring i de okkuperte områdene, hevder av Yasser Arafat har hovedansvaret for dagens situasjon i Midtøsten. Dette begrunnes delvis med utfallet av Camp David-forhandlingene i juli 2000, der Arafat avslo Ehud Baraks forslag til grenser for en palestinsk stat. Det blir påstatt at den daværende israelske statsministeren tilbød Arafat 95-97 prosent av Vestbredden og en deling av Jerusalem. Det ble hevdet, bl.a. fra Bill Clinton, at Barak utviste «mot» og «sjenerøsitet» ved å «tilby Arafat mer enn han noen gang skulle kunne vente seg». Barak erklærte også selv at Arafat «ikke var en partner for fred» og at «han hadde fått et tilbud som han ikke kunne avslå». (Klassekampen, 6. april 2002).

Ifølge Foundation for Middle East Peace i Washington, var Baraks «tilbud» som følger:

n 80 prosent av Vestbredden under palestinsk kontroll

  • fortsatt opprettholdelse av 69 israelske bosettinger, som utgjør mer enn 85 prosent av bosetterne, i et territorium som rommer ca 10 prosent av de okkuperte områdene på Vestbredden
  • israelsk herredømme over 8 prosent av Jordandalen, med kontroll av grensen mellom Palestina og Jordan

Det er her på sin plass å minne om at Gaza og Vestbredden, som palestinerne rettmessig gjorde krav på gjennom Oslo-avtalen, bare utgjør 22 prosent av Palestina før 1948. Dersom Arafat hadde akseptert Baraks tilbud, hadde Palestina blitt en stat i staten Israel, uten grensekontroll verken mot øst eller vest. I tillegg ville der i det nye Palestina eksistert mange områder med israelsk bosetting under israelsk kontroll, sivilt og militært.

Det er vel neppe slikt man med normal språkforståelse oppfatter som «modige handlinger», «sjenerøsitet» og «tilbud som ikke kan avslås». Om man likevel skulle velge å bruke språket slik, gjenstår uansett en del tallmagi før 80 prosent blir til 95 prosent …

Språket vil alltid avsløre, også når Colin Powell har «diskusjoner» med Sharon og «konstruktive møter» med Arafat uten at vi ser antydninger til strakstiltak eller forslag til politiske løsninger. Det er kanskje en trøst for mange av oss mens tilhengerne av Israels maktutøvelse fortsetter sin verbale krigføring fra adjektivenes høyborg.

Av Bård Reiakvam Kittang,

Bergen