• Sannheten er krigens første offer, heter det. Vi kunne heller si at sannheten avgår ved døden i det krigen bryter ut - etter lang tids sykdom. Medienes nesten umulige oppgave er å skille mellom informasjon og stadig mer sofistikert desinformasjon under en krise og krigssituasjon.

AMERIKANSKE myndigheter hevder å ha bevis for at Irak har masseødeleggelsesvåpen, og for at landet samarbeider med Osama bin Ladens al Qaida. Flertallet av amerikanerne later til å tro at dette er riktig, ifølge meningsmålinger. President George W. Bush ser ut til å ha lykkes med å innprente amerikanerne sine påstander om Irak. Dette har vært mulig til tross for at den generelle tilliten til myndighetene er liten i den amerikanske befolkningen. Det er bare 27 prosent som sier de har tillit til myndighetene — men når det kommer til Irak-spørsmålet tror man det man gjerne vil tro. Dette illustrerer, blant mye annet, hva slags utfordring mediene står overfor i dagens spente situasjon. I alle fall om vi legger til grunn at en krig ikke bør baseres på antakelser og spekulasjoner, men på fakta.

VI HUSKER DE ALLIERTE styrkenes påståttekirurgiskebombingunder Golfkrigen. Illusjonen som ble forsøkt skapt var at det er mulig å føre krig praktisk talt uten at menneskeliv går tapt. Høyteknologi skulle gjøre det mulig å treffe målet på halvmeteren. Et velutviklet propagandaapparat ville ha oss til å tro at dette var krig uten blod. Vi husker også historien om tilfluktsrommet i Bagdad. Først fikk vi bilder av lik stablet i hauger, som eksempel på de alliertes nådeløshet. Deretter fikk vi høre fra den andre siden om fabrikken for fremstilling av kjemiske våpen som var skjult under tilfluktsrommet - som et eksempel på irakiske myndigheters nådeløshet. Det spesielle i dette tilfellet var at summen av desinformasjon ga et noenlunde riktig bilde. I de fleste tilfeller er faren for å bli forledet nokså stor, fordi adgangen til å kontrollere opplysningene er begrenset, og fordi de krigende partene har stor interesse i å sette sitt preg på den informasjonen som når befolkningen. Det er disse utfordringene mediene skal forholde seg til.

I BERGENS TIDENDE forbereder vi i disse dager dekningen av en eventuell krig i Irak. Mye av råstoffet til nyhetsdekningen får vi fra det medienettverket vi er knyttet til, gjennom nyhetsbyråer og samarbeidsavtaler, men vi henter også inn informasjon gjennom egne medarbeidere i felten. De kildekritiske utfordringene er spesielt store i tilfeller der vi selv ikke vet hvem som har gitt informasjonen. «Forsvarskilder» eller «kilder som står presidenten nær» er eksempler på benevnelser vi kjenner godt, men som ikke er betryggende så lenge vi ikke selv vet hvem dette er, og ikke selv har mulighet til å kontrollere opplysningene. Vi vet at mediene både under forberedelsene til en krig, og under selve krigen, blir målskive for både informasjon og desinformasjon. Hver eneste dag i tiden fremover, og spesielt om en krig blir satt i gang, må vi ta stilling til hvilke opplysninger som kan antas å ha stor nok holdbarhet til at de kan trykkes. Det eneste vi kan være sikre på er at vi aldri vil bli i stand til å kontrollere alle påstander som kommer i forbindelse med en krise og mulig krig. Det beste vi kan love er så godt som mulig å gjøre leserne oppmerksom på hva som er kontrollert informasjon og hva som er ubekreftede opplysninger.