Dette tror jeg gjorde sterkt inntrykk på oss alle — tenk om det hadde vært oss! Det ble åpnet en luftbro mellom Norge og den overfylte flyktningleiren i Makedonia, og på kort tid opprettet en rekke nye mottak, i tillegg til dem som allerede fantes, og tusenvis av flyktninger fikk plass. Heldigvis bor vi i et rikt land med mange goder, og vi hadde derfor mulighet til å ta imot mange, så mange som 6000. Ingen andre land, i forhold til sitt folketall, tok imot så mange flyktninger i denne perioden.Etter hvert opplevde nok de fleste livet i mottaket som veldig slitsomt, men tross alle bekymringene og problemene lærte de mye om kulturen vår og etter hvert også imponerende mye norsk. Både voksne og barn gikk på skole og arbeidet hardt for å sette seg inn i alt dette nye, i det lokalsamfunnet de hadde fått plass. Noen fikk seg jobb, barn ble født - livet måtte gå videre. Et helt annet liv enn det de hadde tenkt seg, og planlagt, før krigen forandret alt.Noen reiste tilbake til Kosovo, når de fikk mulighet til det. Mange av disse hadde fremdeles hjemmene sine å komme tilbake til. En del vendte tilbake til Norge - det ble for vanskelig å leve, uten hus, jobb, trygghet og det mest elementære for å bygge opp livet sitt igjen. Mange av disse vendte tilbake til Norge med blandete følelser. Det var tungt å forlate landet sitt for andre gang.I juni 2000 gikk den kollektive oppholdstillatelsen ut, og tilbakesendingen startet. Mange benyttet muligheten til å søke asyl.Ettersom de negative svarene kom, ble mange sendt tilbake. I oktober ble Norge pålagt å stoppe tilbakesendingen pga. vinteren. Før denne beslutningen ble tatt var allerede flere, blant annet familier med små barn helt ned til 1 mnd.gamle, sendt tilbake til en vinter i Kosovo som kan være både kaldere og mer snørik enn det vi har her.Nå er det snart vår både i Kosovo og Norge, og nå skal de gjenværende flyktningene sendes hjem. Både minister og andre ansvarlige myndigheter i Norge sier at det er trygt å leve der nå. Nyhetsoppslagene de siste dagene tyder på noe ganske annet. Skyteepisoder, geriljavirksomhet og den underliggende "gamle" konflikten ligger der og gir alt annet enn trygghet og stabilitet for små og store som bor i området.Hver flyktning mottar kr 15.000 i tilbakevendingsstøtte - dersom de reiser frivillig. I det øyeblikket de benytter seg av muligheten til å anke avslaget på søknaden sin, mister de automatisk disse pengene. Når de så får avslag på ny må de altså reise tilbake til Kosovo uten en krone og med stor mulighet for å også måtte betale reisen sin selv. Et effektivt reisepass! Hvem av disse menneskene kan ta sjansen på å miste de 15.000 kronene?! Spesielt når de vet at prisen for å bygge et nytt hus vil koste dem rundt 280.000 kroner - uten innbo.Kosovo er skadet av krigen - mangler tilfredsstillende helsetilbud, sosialhjelp, postgang, stabil vann- og elektrisitetforsyning (kan være borte mange timer i døgnet). Mange har fysiske/psykiske helseproblemer, den opprinnelige konflikten ligger i folket fremdeles, i tillegg til traumer de har med seg etter vanskelige opplevelser. Mange har opplevd at det var serbere i nabolaget som drev dem på flukt og deretter plyndret, raserte og brente ut hjemmene deres. Det er lett å tenke seg at det kan føre til store problemer å skulle prøve å se fremover og å leve med en sånn situasjon. Dersom vi sender så mange tilbake til et veldig vanskelig liv, vil vi også gi Kosovo større problemer.Jeg appellerer til politikere og andre med avgjørende myndighet i landet vårt, og til alle oss andre, om å vise varme og medmenneskelighet og ta individuelle hensyn til hvem som med god grunn skal få lov til å bli i Norge. Mette Lawlor, Bergen