Av Bjørn Amundsen DISTRIKTSSEKRETÆR REDNINGSSELSKAPET I HORDALAND

I det etterfølgende vil jeg gi noen opplysninger omkring det Arnold S. Haaland tar opp i innlegget, nemlig vår manglende tilstedeværelse ved forlisene til M/S «Steinfalk» og M/S «Green Ålesund».

Da «Steinfalk» forliste utenfor Øygarden lå redningsskøyten «Odd Fellow II», som er stasjonert på Kleppestø, på verksted. Dette verkstedsoppholdet var ikke planlagt, men skyldtes uventede maskinproblemer. At man opplever slike akutte problemer er ikke uvanlig med tanke på at den aktuelle skøyten er ca. 25 år gammel.

Redningsselskapet hadde ikke noe reservefartøy å sette inn i «Odd Fellow II»s fravær.

Hvorfor vi ikke hadde det, skal jeg komme tilbake til. Det skal likevel nevnes at vår redningsskøyte «Emmy Dyvi», som nettopp var klar fra verksted i Sunnfjord, ble dirigert til området og deltok i søket. I tillegg deltok også fartøyet fra Bergen Sjøredningskorps, et frivillig korps med base på Hjellestad, sør for Bergen.

Når det gjelder forliset til M/S «Green Ålesund» utenfor Haugesund, kan jeg opplyse at vår redningsskøyte R/S «Bergen Kreds» lå på sin stasjon i Haugesund. Den ble ikke varslet av Havnevesenet i Haugesund, til tross for at disse visste at vår skøyte var på plass.

«Bergen Kreds» rykket ut ca. kl. 0750 og var fartøy nr. 2 på havaristedet. Skøyta rykket ut på egenhånd, da man skjønte at noe hadde skjedd.

Normalt er det Hovedredningssentralen som dirigerer resursene i forbindelse med slike ulykker. På det tidspunkt «Bergen Kreds» rykket ut, hadde Hovedredningssentralen ennå ikke mottatt noen nødmelding fra «Green Ålesund». Vi var altså til stede ved dette forliset.

Etter den tragiske ulykken med hurtigbåten «Sleipner» i november 1999, foretok Redningsselskapet en nøye gjennomgang av sine rutiner vedrørende verkstedsopphold.

På det tidspunktet var der 2 redningsskøyter som var tatt ut av tjeneste og skulle selges.

Dette på grunn av høy alder. Disse skøytene ble tatt inn i tjeneste igjen og skulle tjene som reservefartøyer når andre var på verksted. På denne måten ville vi kunne opprettholde beredskapen, selv om skøyter var på verksted. Kostnadene ved at vi bemannet og satte i tjeneste 2 fartøyer lå på ca. 10 millioner kroner for år 2000.

Etter «Sleipner»-forliset lovet flere stortingsrepresentanter at man skulle øke satsningen på sikkerheten langs kysten. Dette resulterte i at det ble bevilget 5 millioner kroner mer til merking av leden. Samtidig ble rammetilskuddet til Redningsselskapet redusert med 6 millioner kroner! Dette kaller politikerne våre økt satsning.

I forbindelse med Statsbudsjettet for 2001 søkte Redningsselskapet om et rammetilskudd på

60 millioner kroner. Dette utgjør 45% av beregnete beredskapsutgifter for 2001.

Da regjeringen la fram sitt budsjettforslag, lød forslaget på rammetilskudd til Redningssel-skapet på kr. 43,3 millioner, hvorav 8 millioner utgjør kompensasjon for bortfall av sjømannsfradraget som vi mistet i 1999. Dette betød at vi til beredskap skulle få 35,3 millioner, en nedgang i forhold til 2000 på kr. 8,7 millioner.

Gjennom budsjettforliket med «sentrumskameratene» lyder forslaget nå på 53,3 millioner, inklusive den nevnte kompensasjonen. Vi får altså kr. 45,3 millioner fra Staten til vår beredskap for 2001. Dette er nesten 15 millioner mindre enn vi søkte om.

Jeg vil også nevne at vi får høyere utgifter bl.a. på drivstoff, som følge av avgiftsøkning.

Dette får vi heller ikke kompensert fra Staten. Bare på drivstoff øker utgiftene i 2001 med ca. 4 millioner kroner.

På grunn av at Staten ikke bevilger mer enn de gjør, har vi måttet foreta reduksjoner over alt. Dette betyr bl.a. at de 2 skøytene som vi satte inn som reservefartøyer, nå må tas ut av tjeneste igjen. Likeledes må vårt totalbudsjett reduseres med ca 8 %. Vi kan heller ikke se bort fra at vi må redusere beredskapen ytterligere.

At dette skaper problemer for beredskapen er jo ganske klart. Vi vil derfor ikke lenger kunne sette inn reservefartøyer ved verkstedsopphold på samme måte som vi kunne tidligere.

Dette er vi de første til å beklage. Imidlertid er vi meget nøye med gjennomføringen av planlagte verkstedsopphold, for at skadevirkningene skal bli minst mulig.

Det vi ikke kan forutse er plutselige inntrufne skader som fremtvinger verkstedsopphold, slik tilfellet var ved «Steinfalk»s forlis.

Når Redningsselskapet er kommet i en slik situasjon, er det ikke minst viktig at alle våre gode støttespillere og bidragsytere fortsetter å støtte opp om selskapet. Videre at de som allerede støtter Redningsselskapet, forsøker å verve nye bidragsytere og gjerne også påvirker politikere så vel lokalt som sentralt.

Jeg tror vi alle er enige om at sjøfartsnasjonen Norge har behov for et solid og godt Rednings-selskap, slik vi har hatt det i 110 år. Det er derfor i alles interesse å gjøre alt for å snu den trenden vi nå er inne i.