PER ASBJØRN RISNES JR.

DET ER 20-ÅRSJUBILEUM FOR UNGDOMSSKOLEN . Plattingmannen og Keramikkdamen står ved punsjbollen. Kommer i snakk. Hun er antropolog ansatt i et museum, og sitter i styret i Nord-Søralliansen. Han er økonomidirektør i et mellomstort eksportfirma.

Han er en mann som fint kan leve uten økologisk brød og futonmadrasser. Han er opptatt av engelsk fotball, webergriller og klokker tynne som After Eight-sjokolader. Han har Eurobonuskort i gull og vet alt om hvor han skal sette seg på flyet for å få best mulig plass. Han har nettopp kjøpt den nye Volvo XC-utgaven.

Det Keramikkdamen ikke vet om latinske veveteknikker er ikke verdt å vite. Hun er kjent blant kollegene på museet som litt av en salatgourmet og har en imponerende samling nyere world music. Hun er dessuten den sprekeste av venninnene når de annenhver helg drar på fjelltur med cross-countrystaver. Hun kan entre ethvert rom med vissheten om at hun er betydningsfull.

Når disse to møtes er de høflig overbevist om at den andre er fullstendig idiot. De konverserer om tiden på ungdomsskolen, utveksler nøytrale riss over hva som har skjedd siden. De er begge like uimponert. Hvert eneste plastkort i lommeboken minner han om suksess. Hvert eneste leserbrev til lokalavisen, om forståelsen for afrikanske innvandrere, minner henne på hennes sosiale gode samvittighet. De har begge bygget et liv som forstørrer og styrker selvtilliten deres. De er konger på sin egen lille haug.

ELITISME ER BLITT DEMOKRATISERT i dag. Alle kan bli aristokrater i sin egen adelskalender. (Alle kan også bli kongelige, men det er en annen historie.) Der har de sine egne sosiale koder, egne tradisjoner og ritualer. Alle kan være snobber overfor dem som ikke er like bevandret i ditt spesialfelt. Du kan for eksempel fint se ned på dem som kan alt om internasjonal finans, hvis du vet at de er sørgelig i bakleksa når det gjelder din spisskompetanse innenfor samtidslitteratur eller alternative religioner. Slik virker det omvendt også.

I dag er det lett å holde seg i sin avgrensede bikube, uten å komme i kontakt med andre klikker. Det er lett å leve beskyttet innenfor sin egen nisje av sosial, etnisk, religiøs eller profesjonell karakter. Spesialiserte magasiner, nettverk og nyhetsbrev sørger for det. Du kan være blind konge blant de enøyde om du bare omgir deg med andre som synes at høytrykksspyleren er en manns beste venn.

Segmenteringen har sine ulemper. Samfunnet stagnerer, det blir liten utveksling av ideer på tvers av de kulturelle klikkene. Det er garantert mange venstreradikale feminister som aldri har hilst på en aksjemekler. Og hva vet vel en velfrisert skrankejurist i Oslo om livet til en industriarbeider i Høyanger? For ikke lenge siden hadde de i det minste hatt Erik Bye eller Programbladet til felles. For en generasjon eller to siden hadde de i det minste vært i kirken eller militæret på samme tid.

I DAG ER ANERKJENNELSE DET ENESTE som er mer ettertraktet enn penger. Og kanskje lettere å oppnå. Sånn sett er det positivt at alle kan føle en smule suksess på sitt felt. Men når overvurderte selvbilder krysser virkelighetsbarometeret blir det bare komisk. Som når tonedøve, men rakryggete tenåringer står foran juryen i de innledende rundene av Idol, og synger som om de allerede sto i Royal Albert Hall. Det var falskt, de kranglet med dommerne, de var overbevist om at de fortjente en plass helt i toppen.

«Attention Surplus Hyperactivity Disorder», kaller amerikanerne dette fenomenet. Overskudd på oppmerksomhet i oppveksten fører til en hyperaktiv selvtillit. Allerede i 1903 var psykologen G. Stanley Hall bekymret for at unge «posørers underutviklede individualitet» kunne bli vanlig i en moderne komplisert verden.

De virkelig lykkelige menneskene på jorden er kanskje de med oppblåst selvbilde. De er oppdratt av elskelige foreldre som har badet dem i ros og oppmuntring. De går gjennom livet med en selvtillit bygget på en overvurdering av sine egne muligheter.

Gjennomsnittsmannen tror som regel at han ikke er det. Folk flest er overbevist om at de lever livet riktig, mens alle rundt dem er på vei i grøften. Denne optimistkløften er det som gjør at man synes at de fleste bilsjåfører som kjører fortere enn en selv er fartsgale psykopater, mens de som kjører saktere er trafikkfarlige pensjonister. Det er det som gjør at vi tenker at «Du er kanskje en pen person, men jeg er nok hakket flinkere enn deg».

DET ER JO EN VAKKER TANKE Å ØNSKE at folk skal forsøke å klatre ut av sitt eget lille miljø. Å våge å lære noe om folk de ser på som svake, umoralske, tapere eller arrogante. Jeg har flere ganger forsøkt å invitere både Plattingmannen og Keramikkdamen på samme fest. Det går som regel veldig dårlig. Ikke engang liberale sofaradikalere har åpent nok sinn til å ta imot blåskjorter med silketørkler i halsen. Overraskende nok var det en finansanalytiker jeg kjenner som en gang sa til meg: «Veldig hyggelig guttemiddag forrige dagen. Jeg har aldri møtt en heteroseksuell mannlig danser før. Når jeg tenker meg om har jeg aldri møtt en danser overhodet.»