Av Jarle Viken, bydelsstyre— og bystyrerepresentant Rød Valgallianse

På neste utpust vil det samme flertall av politikere fortelle at det er bystyret som har bestemt at bydelene må «kutte» med 2 prosent (oversatt: sinnssykt mange penger). Og til slutt vil de fortelle, med betydelig sorg i stemmen, at det er ingenting - absolutt ingenting - de kan gjøre med det.

Dette er, naturligvis, helt og holdent feil. Bergens bydelspolitikere kan gjøre svært mye - men nekter å redde tjenestetilbudet i bydelene på grunn av feighet. Ren og uforfalsket feighet. Eller rettere sagt 80 prosent feighet og 20 prosent ønske om å få en høyere plass i partiapparatet. Dette er årsaken til at et flertall av bydelspolitikerne sier ja til en rasering av Arna, Fana, Fyllingsdalen, Laksevåg, Bergenhus, Ytrebygda, Årstad og Åsane.

Når man innførte bydelsreformen i Bergen var et av hovedmålene at man skulle få et enda bedre tjenestetilbud - og alle var enig om at et absolutt minstemål var at man, ikke under noen omstendighet, skulle få et dårligere tjenestetilbud i bydelene. Nå, noen få år etter innførelsen av bydelsreformen, er alle absolutt enig om at tjenestetilbudet er blitt dårligere i bydelene. Når alle er enig om dette, er det enhver bydelspolitikers plikt til å nekte mer nedbygging av skoler, sykehjem og barnehager. Det er enhver bydelspolitikers plikt å si at hvis byrådet og bystyret insisterer på flere nedskjæringer - så får de gjøre drittjobben sin selv. Det er enhver bydelspolitikers plikt å stå sammen med folk - mot rasering av bydelene. Det er deres plikt. Men gjør de det? Overhodet ikke. Alle forsøk på å stå sammen med folk i kamp for skolene, sykehjemmene, barnehagene og ungdomsklubbene våre - blir stoppet av bydelenes politiske flertall. Tro meg, jeg har prøvd.

Er det mulig å gjøre noe? Eller er det slik, som de fleste bydelspolitikere hevder, at man ikke kan gjøre noe. Svaret er enkelt: Det er klart at man kan gjøre noe. Det er klart at man kan, og skal stoppe raseringen av tilbudet til dem som betyr mest for oss - våre barn, våre unge og våre eldre. Men, når de fleste politikerne ikke gjør jobben sin, så må folk gjøre jobben selv. Foreldreaksjoner, eldreorganisasjoner, pårørendegrupper, brukerorganisasjoner, ungdommer og eldre må stå sammen og kreve sin rett. Man må stå sammen til man blir hørt. Stå sammen utenfor gamle rådhuset når det er bystyremøte. Stå sammen i alle de lokaler hvor det blir avholdt bydelsstyremøter og komitémøter. Skal man stoppe raseringen må alle, både folk flest og «fornuftige» politikere, stille seg opp i protest - eksempelvis utenfor maktens tårn, rådhuset. For at fornuften skal få gjennomslag må vi stå «vakt» utenfor rådhuset - vi må stå vakt helt til det mektige politiske flertall blir tvunget til å se ned fra sitt tårn. Helt til de blir tvunget til å se hvor ødeleggende deres politikk er for våre kjære.

Jeg vet en ting om politikk - folk har faktisk den virkelige makten hvis de bruker den, og blir presset stort nok får man gjennomslag.

Så vil noen si at byrådet og bystyret heller ikke har penger. Det er, kanskje, sant. Men vi lever i et land som har penger. Norge har så ufattelig mange penger at man, bokstavelig talt, har store problemer med å finne ut hva man skal gjøre med dem. I den kommunale armod Bergen befinner seg i er det bystyrepolitikernes plikt å nekte mer nedbygging av tilbudet til Bergens innbyggere. Det er enhver bystyrepolitikers plikt å plassere Bergen i første rekke i et kommuneopprør mot storting og regjering. Det er deres plikt. Men gjør de det? Overhodet ikke. Alle forsøk i bystyret på å stå sammen med folk, både i egen og andre kommuner, i kamp for skolene, sykehjemmene, barnehagene og ungdomsklubbene våre - blir stoppet av bystyrets flertall. Tro meg, jeg har prøvd.

Det eneste som nytter overfor politikere, bydels-, bystyre- eller stortingspolitikere, er press. Og tro meg, det nytter. Hvis folk sier at grensen er nådd, så vil til slutt politikerne helt oppe på Løvebakken tvinges til å gjøre det de har lovet. Hvis noen tviler på om det nytter kan jeg bare minne om det som ble kalt eldreopprøret for noen år siden. De eldre satte foten ned - skapte mye oppmerksomhet - etter massivt press bevilget Stortinget eldremilliarden.

Husk eldreopprøret - det er nå tid for et nytt opprør.