Nå braser og steker mannfolkkokkene på badestranden og kaikanten, på høyfjellet og i restaurantene. De svinger stekepannen over det ganske land, og iblant klyper de seg i baken med samme neve som fingrer med krydderblandingen. De vet å komme i fokus, de koser seg, og vi skrur på tv-en, og nyter det vi ser.

I dag har jeg et spesielt ærend til kokkene. Alderen kastet seg over meg da jeg nærmet meg de åtti, og grep et fast tak i mage, som måtte på operasjonsbordet. Ventetiden var grusom, en millimeter fra den dypeste depresjon, men omsider kom jeg på plass under kniven, og min takknemlighet har ingen grenser. Sykehusets folk gjorde sitt aller beste og jeg ble behandlet som det syke menneske jeg var, med all mulig oppmerksomhet og omtanke.

At personalet hadde sine spesialfelt var tydelig, men jeg har ingen kompetanse til å uttale meg om den reformen. Den som vasket gulvet, vasket gulvet, og det var hennes bord.

Den lille flekken på nattbordet car enn annens bord. Ble noe kastet på badegulvet la det der, til rette vedkommende kom på sin runde. Nok om det, jeg takker og neier og er evig takknemlig for nesten alt, men ikke for maten. Den var under all kritikk.

Jeg forstår at en institusjon må ha et stort kjøkken, men jeg begriper ikke at våre politikere kan være så tussete at det gjorde det de gjorde med kostholdet på norske institusjoner.

Ikke bare smakte de på den maten de fikk servert som rimeligste tilbud fra et storkjøkken, de nikket ja takk, og utvidet kjøkkenet til å glede alle de små eldresentrene, samt til hjemmeværende eldre og uføre som får maten sendt hjem til seg. Kom ikke og fortell at besparelsene er store, da glemmer politikerne å se helheten i bildet. De små kjøkkenene med sine dyktige kokker og medhjelpere ble lagt ned, og maten som kommer fra storkjøkkenet er under enhver kritikk. Fisken smaker kartong, kjøttkaker og fiskekaker ser grå og ekle ut og smaker deretter. Kosthold er helse, og syke mennesker skal få servert mat som gir dem lyst til og glede og helse ved å spise.

I dag sitter sekstiåtterne på jobbtoppene, som politikere og saksbehandlere. De var oppkjeftige i sin tid, men nå går de stille i dørene. Det kommer de ikke til å gjøre om noen få år, når sykdom og aldring slår seg ned og tar kroppen i besittelse. Aldri i livet om de vil finne seg i det vi må.

Mat og sex-lyst er viktige gleder gjennom livet, men ensomme og syke mennesker har kanskje bare maten igjen som nytelse og nødvendighet. Og mat er gode råvarer, kokkekunst og servering. På sykehuset må du huske å ta med saks. Smør og pålegg kommer godt innpakket og er du syk og skjelven i nevene må du ringe for å få hjelp.

Husk saksen. Detter sier vel noe om serveringen. Kjære mesterkokker av begge skjønn! Slå dere sammen. Hent noen fagfolk innenfor lege og psykiatri og sett i gang. Lag det helt riktige storkjøkkenet med alle fasiliteter. Med gode råvarer, oppskrifter, tilberedning, servering, og finn ut hvordan kjøkkenet skal fungere på alle plan. Bruk alle media til å fortelle om det der vil gjøre, nemlig fremtidens storkjøkken for institusjoner. Skaff penger fra det offentlige, legg sjelen i saksdokumentene slik at de som nå er i sin beste alder begriper litt mer om sin egen fremtid enn de gjør i dag. Skaff også penger fra næringslivet, ingen tjener mer enn den «handelsmann» som selger mat. Maten går ut på dato, men aldri som butikk med fortjeneste. Sett i gang, det haster!

Elisabeth Armand