Av Frank AarebrotDet er likevel et velkomment skritt i retning av åpenhet at han nå står frem med navn etter 14 dager og ikke lenger skjuler seg bak lederartikkelens anonymitet. Politisk redaktør har ikke mye å si om hva jeg har gjort eller hva jeg gjør, men desto mer om hva han frykter at jeg kan komme til å gjøre. Han synes å insistere på at jeg har til hensikt å drive fordekt propaganda for Arbeiderpartiet i de nærmeste månedene, og det er dette redaktøren vil forskåne sine lesere for. Ham om det. Mannen er i sin fulle rett til å redigere sin avis som han vil, men det ville kanskje vært noe mer i pakt med en "liberal plattform" å la leserne få lov til å tenke selv? Da jeg i 1979 var med på å utføre den første telefonmålingen for BT, for øvrig det samme året som jeg revitaliserte mitt medlemskap i Ap, måtte jeg tenke gjennom en mediestrategi. Jeg kom raskt til at mitt valg som offentlig ansatt forsker måtte være åpenhet. Åpenhet i forhold til hva som var mine grunnholdninger og åpenhet ved å svare på alle henvendelser fra ulike medier, politikere og partier. Denne strategien har fungert bra for meg og til tross for at mitt partimedlemskap er allment kjent, har jeg kommentert i aviser av alle mulige avskygninger fra Klassekampen til Fremskritt. Likeledes har jeg holdt innledninger på fylkesårsmøter, landstrategikonferanser og regionale møter med valgkampledere i Frp, Høyre, KrF, Venstre, SU — og Ap. Jeg tar det som en kompliment at selv etter BTs "avsløring" av at jeg også snakker med Pål Berrefjord så har jeg sagt ja til møter i så vel Unge Høyre som KrFU lokalt. Høyres Jan Petersen sier i Dagbladet at han synes det er bra å vite hva mine grunnholdninger er slik at han kan "ha dem i bakhodet" - dette er nøyaktig min hensikt med åpenhet.Kobbeltveit nevner to eksempler på tilfeller der han frykter at jeg skal drive fordekt propaganda. Han påstår at jeg er for gasskraftverk, åpenbart basert på en hypotese om at alle arbeiderpartimedlemmer mener dette. Nå er jeg faktisk mot gasskraftverk (jeg synes personlig at det ville vært best å fortsette utbygging og oppgradering av fossekraft). Men, bevares, det skumle med meg er jo nettopp at jeg har en "skjult" dagsorden. Kobbeltveit fastslår heldigvis den objektive sannhet at gasskraftverk er en dårlig sak, slik at jeg og BTs øvrige lesere slipper å tenke mer over dette. Redaktøren engster seg videre for mine kommentarer om regjeringskonstellasjonene. At jeg ikke er glad nok i Sentrums-alternativet. Det medfører riktighet at Nationen for noen tid siden ba meg kommentere et utspill fra Høyres Inge Lønning om at folk burde ha rett til å få frem konstellasjoner som kunne gi flertallsregjeringer før valget. Jeg svarte da at i den grad folk ønsket flertallsregjeringer var det forbausende at velgerne fant seg i at regjeringsspørsmålet først ble behandlet etter valget og at på dette punkt har Ap og KrF en utfordring. Min hypotese vil være at de fleste medlemmer av Ap og KrF sannsynligvis ønsker fortsatt mindretallsregjering etter valget, men Kobbel-tveit behøver selvsagt ikke være enig i dette. For at Kobbeltveit ikke skal forbli forvirret om hva det er han tror jeg propaganderer for, så får jeg gjenta at jeg er medlem i Ap, tilhenger av norsk medlemskap i EU, motstander av hverdagsrasisme, skeptisk til bybanen og ønsker Brann alt vel. Kobbeltveit selv er selvsagt nøytral og bundet av BTs internreglement. Dermed er også BTs lesere sikret at hans synspunkter i motsetning til mine er objektive og sannferdige. Så lenge man ikke åpent sier hvor man står, men holder sine partisympatier skjult, så er man troverdig. BTs referat fra Venstres landsmøte 15.4.2000 illustrerer på en utmerket måte hvordan dette fungerer i praksis: "Men det måtte ein BT-redaktør til for å få landsmøtet til å jubla. Politisk redaktør Olav Kobbeltveit som ein dugande festtalar. Han skuffa ikkje denne gongen heller då han heldt festtalen laurdag kveld. Og som det seg hør og bør for redaktøren i ei avis som har programfesta at det skal haldast ein viss avstand til Venstre, så understreka Kobbeltveit at noko råd til partiet for vegen framover, ville han ikkje gje. Men det hjartet er fylt av, flyt munnen over med. Og tilhøyarane forstod nok at det meste som vart sagt var meint til beste for Venstre."I sannhet et eksempel til etterfølgelse i vår søken etter fordekt objektivitet, for Kobbeltveit er vel ikke medlem av Venstre?