Det er tåke på Lysekloster. Klokken er 00.05. På grunn av sommernatten er det ikke helt mørkt. Men lyset fra solen er veldig svakt, og kaster svake skygger fra trærne. Luften er rå og fuktig. Ingen har bodd på LyseKloster på 500 år.

Det er her vettskremte turister og lokalbefolkning har møtt silhuettene av munkekledde i tåken, og hørt rop fra ingensteds. Munkene levde i askese for evigheten og himmelens skyld. Tilbaketrukket fra den verdslige synden. De hadde viet sitt liv til Gud, og til gjengjeld skulle de unnslippe skjærsilden. De hadde kjøpt seg fri.

Men et eller annet gikk galt. Ingen vet hva. Livet ville ikke gi slipp på munkene. Eller døden ville ikke ta imot. Like ved klosteret er det en plass som blir kalt Munkekvilen. Her hvilte munkene seg under byggingen av klosteret. All steinen som gikk med til byggingen måtte fraktes av munkene selv. I skumringen hender det at folk ser skikkelser i kapper som sliter med tunge steinlass. De sukker og stønner seg frem til klosteret.

— Det er folk som har hatt utdrikkingslag på klosteret, og har iført seg munkekapper for moro skyld. Det har endt med at de har dratt derfra kjappere enn lynet. Hva som har skjedd, vet bare de som var der, sier Marianne Bjørndal i stor respekt for munkene på Lyse kloster. Hun er oppvokst på Drange, og har hørt historiene fra sin far.

— Ingen får meg til å gå forbi klosteret i skumringen, sier hun med store øyne.

I oddingen Bjørn Vådes bok "Spøkelser og grøss" står det beskrevet en del av det som det sies har hendt på Lysekloster. Mange av abbedene på Lysekloster var kjent for å være alt annet enn fredelige. En av abbedene på røk uklar med abbeden på Færstad kloster. Det var uvisst hva det ble kranglet om, men de bestemte seg i hvert fall for et forsoningsmøte ved et tjern på Lysekloster.

De fredfulle omgivelsene der stod i sterk kontrast til samtalen og toneleiet til de to abbedene. De skjelte hverandre ut med lite flatterende karakteristikker som "hedning" og "kjeltring som skulle vært fredløs istedenfor abbed".

Det endte i et blodig slagsmål. Bønder som var i nærheten kunne berette om fryktelige skrik inne fra tåken. Det var kamp på liv og død. Hele området var innhyllet i tåke, ingen visste derfor egentlig hva som skjedde.

Da tåken lettet lå abbeden på Lysekloster druknet i tjernet. Det sies at folk helt opp til våre dager har hørt lyden av slag, spark og til sist et plask før det blir stille igjen. Det er ingen som helt vet hvor abbedtjørna, som det ble kalt etter den blodige kampen, ligger. Er man ved klosterruinene når dette skjer, får man følelsen av å være hensatt til en annen tid, og en uro sniker seg innpå en. Skyggene blir truende, kulden fra vinden forteller om en ond skjebne som skjedde for seks-syv hundre år siden. Det er utrivelig på Lyse-kloster i skumringen. Man får lyst til å komme seg vekk derfra. Pulsen slår hardere, sansene er forberedt på det verste. Redd for å se det en ikke vil se. Redd for å høre skrikene.

En god del av klosteret er bevart. Noen steder står to og en halv meter av muren igjen, noen steder bare en halv. I nordre kapell hvor de døde ble lagt, kan man se uthulte små graver i steinen.

Noen av inngangene til klosteret har flotte utsmykninger i steinen. Deler av buegangen i hovedgården står fortsatt, og vitner om et forseggjort arbeid. Klosteret ligger helt alene på en eng, omgitt av skog. På grunn av at det ligger i en dal, er det ofte tåke her. Det er helst når tåken siger innover at folk har sett og hørt skjebnene til munkene.

Lyse kloster ble grunnlagt av de såkalte cisterciensermunkene i 1146. Da reformasjonen kom til landet i 1537, ble klosteret lagt ned. Nå står bare ruinene igjen.

Munkene var kjent for å være grådige, spesielt abbeden. Gjennom klostereiendommen gikk det en lakseelv, som munkene helst så at de skulle beholde for seg selv. Derfor bestemte den eneveldige abbeden, for øvrig den samme som ble drept i abbedtjørna, at lakseelven skulle sperres ved klosterets øverste grense. På den måten ble det mye mer til klosteret, og nærmest ingenting til bøndene som bodde rundt. Bøndene klaget til biskopen i Bergen, men det var ingenting en skarve biskop kunne gjøre, for abbeden var bare underlagt generalkapitelet i Citeaux. Bøndene ga seg ikke, og sendte sin klage til erkebiskopen i Trondheim.

Han hadde heller ingen formell makt, men abbeden fant det ikke riktig bare å avvise erkebiskopen. Den egenrådige abbeden ble av erkebiskopen rådet til å dele med bøndene.

Det sildrer fra den lille bekken som er igjen like bortenfor klosteret. Det høres plutselig ut som det er noen som tråkker tungt i det våte gresset. I halvmørket går det plutselig ikke an å se noe. Bare silhuettene av det fryktinngytende klosteret. Hvem er det? Hva er det? Frykten lammer sentralnervesystemet. Står helt stille. Kanskje blir jeg ikke oppdaget. Jeg puster tyngre.

Den utslitte munken har endelig kommet frem til klosteret med det tunge steinlasset. Han setter seg ned og puster ut. Snart er klosteret ferdigbygd. Han ser ikke at det bare er ruinene igjen.