Av Onar Åm, teknolog og gründer, Stavanger

I en oppfølgingsartikkel 20. desember modererer han seg noe og sier at det bare er amatører som tviler på at drivhuseffekten er så stor at det krever umiddelbare og drastiske tiltak.

Jeg tillater meg å påpeke at det faktisk var en amatør som stod for den største oppdagelsen innen moderne klimaforskning i det 20. århundret, nemlig den jugoslaviske astronomen Milankovitch. Han viste at gravitasjonskreftene fra de store planetene påvirket jordbanen på en slik måte at det periodisk endret innstrålingen fra solen. Disse variasjonene sammenfaller på en forbløffende måte med istidene. Dermed utvidet han klimavitenskap til å inkludere studiene av himmellegemer!

De «amatørene» som Grønås refererer til tilhører det samme vitenskapelige miljøet som Milankovitch, nemlig astronomien, nærmere bestemt solforskningen. Bakgrunnen for denne skepsisen til drivhuseffekten blant disse forskerne er flere århundrer med en fantastisk korrelasjon mellom klimavariasjon og solaktivitet. Denne korrelasjonen er så god og strekker seg over så lang tid at det er svært usannsynlig at den er tilfeldig. Alt tyder på at solen er en minst like viktig faktor i klimaendringer som klimagasser.

Mange forskere verden over jobber nå på spreng med å komme opp med en fysisk modell som kan forklare solens store innflytelse på klimaet. Artig nok er det danske forskere som har kommet med den mest plausible forklaringen til nå, nemlig at solvariasjon påvirker mengden kosmisk stråling som når jorden, og at denne strålingen er en viktig faktor i dannelse av skyer. Jo sterkere solaktivitet, jo mindre kosmisk stråling, jo mindre skyer og dermed høyere temperaturer. Ifølge klimaforskere er jorden nå varmere enn den har vært på 1000 år. Dette sammenfaller med at solen nå er på sitt høyeste aktivitetsnivå på over 1000 år.

Med tanke på at Grønås mener at amatører ikke bør ha så mye å si i klimadebatten er det forunderlig at han så bastant mener at det kreves en drastisk reduksjon av klimagasser. Han er nemlig selv amatør på de aller fleste områdene som er kritiske for å gjøre en slik vurdering: demografi, økonomi, teknologi og biologi. Selv om det mot all formodning skulle vise seg at vi får betydelige klimaendringer i de neste 50–100 årene er det overhodet ingen selvfølge at vi skal gjøre noe for å hindre dem.

La oss ta et eksempel. En uhyre viktig faktor som utrolig nok knapt er nevnt med et ord i FNs klimarapport er befolkningsvekst. Få tenker over at dette har noe med klimagasser å gjøre, men det har det så definitivt. Hver eneste dag vokser jordens befolkning med ca. 250.000 innbyggere. Disse fører til at verdens CO2-utslipp øker tilsvarende et gasskraftverk på Vestlandet. Og dette skjer altså dag etter dag! Jeg gjentar: befolkningsveksten tilsvarer at det bygges et nytt gasskraftverk hver eneste dag, syv dager i uka, hele året!

En annen ting som heller ikke står nevnt med et ord i klimarapporten er at befolkningsvekst er noe som sterkt påvirkes av velstandsnivå. Enkelt sagt: jo rikere folk er, jo færre barn får de. Med andre ord, vi kan til en viss grad påvirke jordens fremtidige folketall. Vi kan velge å bremse opp befolkningsveksten gjennom økt økonomisk vekst, spesielt i u-land. Men dersom vi velger å gjøre noe som medfører en dramatisk oppbremsing i verdensøkonomien — slik som for eksempel drastisk reduksjon i bruken av fossile brensler for å hindre klimaendringer - vil konsekvensen være at befolkningseksplosjonen fortsetter. Resultatet av en slik handling kan lett bli at vi blir 15-20 milliarder mennesker på jorden, med alle de problemene som dét fører med seg.

Forskjellen mellom disse to valgene - å bremse eller å akselerere den økonomiske veksten - vil kunne utgjøre over 10 milliarder mennesker! Jeg tror de fleste vil være enig i at en befolkning på 7-8 milliarder mennesker er langt å foretrekke over en befolkning på 15-20 milliarder mennesker. Dette kompliserer klimadebatten, spesielt med tanke på at det ikke er klimaendringer som ødelegger verdens regnskoger, men fattige mennesker i folkerike land.

For øyeblikket ser det ut som om en rask reduksjon i CO2-utslippene medfører langt større miljøskader og menneskelige lidelser enn fortsatt økonomisk vekst. Derfor er det betenkelig at forskere slik som Grønås udelt omfavner klimatiltak som har dramatiske konsekvenser for verdens levestandard og jordens miljø.