Stortinget brukte de siste dagene av sin sesjon til å legge de økonomiske rammer for Norges forsvar de neste fire årene: Totalt rundt 120 milliarder kroner, årlig rundt 30 milliarder. Det er de største forsvarsbudsjettene vi noen gang har hatt. Likevel mener mange at politikerne med dette vedtaket har rasert vår forsvarsevne. Faktisk ikke helt uten grunn.

«Köln» og «Königsberg» var ikke nye da tyskerne lanserte en av de største sjømilitære operasjoner som til da hadde vært foretatt, og uten sammenligning den dristigste. De var godt og vel ti år gamle, jevngamle med det tredje fartøyer i klassen, «Karlsruhe» som deltok i angrepet på Kristiansand. To av de tre gikk tapt under angrepet.

Skapt av begrensninger

Likevel var de rundt 6000 tonn store skipene hypermoderne, med fart og utrustning langt over det tilsvarende skip i andre mariner hadde. Det var flere grunner til det, men den viktigste var begrensningene som Versailles-freden hadde pålagt det nye og demokratiske Tyskland. De landmilitære styrkene på 100.000 soldater var bare en brøkdel av det keiseren hadde sendt i krig sommeren 1940, landet var uten luftforsvar og marinen hadde en nærmest symbolsk størrelse. Tyskerne måtte erstatte kvantitet med kvalitet, og de greide de.

Fremfor alt ga de sine militære styrker en form som gjorde at de raskt kunne utvides til en virkelig krigsmakt, den dagen en gal diktator kunne rive i stykker alle avtaler. De nye krysserne, og senere «lommeslagskipene» var teknologiske vidundere innenfor stramme rammer.

Norge har siden Stalins verste herjinger i etterkrigstiden hatt et invasjonsforsvar, som med ryggdekning i Nato-alliansen har skapt styrke og troverdighet. Men i dag er nesten alt forandret.

Ett skip for en flåte

For det første er militær høyteknologi blitt så enormt kostbar at økonomien har knekket ryggen på selv stormaktenes forsvar. En enkelt fregatt av den nye typen koster mye mer enn hele den «flåteplanmarinen» vi fikk på 1960-tallet. Selv de nye MTB-ene koster pr. stykk mer enn det vi trengte for å bygge opp en MTB-flåte på 70-80 fartøyer langs hele kysten. Den nye generasjons jagerfly gjør F 16 for 20 år siden til en romantisk drøm, det var den gang man kunne få fly som «bare» skulle koste 7 millioner dollar hver.

Men fremfor alt er oppgavene helt annerledes. I mange år var vårt eneste bidrag til verdenssamfunnet symbolske FN-tropper i områder der freden var en forutsetning. I dag skal norske styrker være med på å skape fred der krig fortsatt raser — det er en oppgave som bare kan sammenliknes med kraftanstrengelsen i Stalin-tiden, da vi sendte det meste av Hæren ut av landet som Tysklandsbrigader like ved den kalde krigs fronter.

De nye mulighetene

Det positive er likevel at vi i dag har mulighetene til å begrense konfliktene slik at de ikke antenner en verdensbrann. Det er faktisk ikke mange år siden militære aksjoner i Afghanistan, i Gulfen eller i Jugoslavia automatisk ville utløst en stormaktskonflikt som fort kunne blitt til en totalødeleggende atomkrig. I dag kan Vesten samarbeide med russerne om å skape fred i Afghanistan. Så forandret er verden blitt.

Intet er varig i vår verden. En dag kan vi blitt nødt til å skape et nytt nasjonalt forsvar som kan sikre oss mot en invasjon. Da trenger vi et «kjerneforsvar» som igjen kan utvikles til et bredt folkeforsvar av landet. La oss håpe at det er et slikt forsvar som Stortinget skapte for et par måneder siden!