Men vi i familien – og alle dine venner – visste jo så altfor godt at dette var nettopp deg. Og at bildet kun ble trykket fordi du døde på en så håpløs måte. De som kom for å hjelpe deg, klarte for en gangs skyld ikke det de er så utrolig flinke til, nemlig å redde et overdoseoffer. Du var deres 31. mislykkede utrykning i Bergen i fjor.

Herlighet, storebroren min, hva var det du tenkte på? Hvordan kunne du – av alle – finne på noe så dumt? Bare noen uker før du døde fortalte du at du hadde brukt heroin en eneste gang, nemlig da vår storebror døde i fjor vinter.

Vi slet alle med å akseptere at en av våre virkelig store helter, forfatteren, journalisten, storebroren vår plutselig var borte en søndag morgen. Ingen av oss husker vel egentlig hvordan vi kom oss gjennom denne dagen, men du fant altså ditt eget alternativ, du tok din første dose heroin for å døyve en smerte som ikke kunne beskrives. Da jeg traff deg bare noen minutter etterpå, sa jeg at du oppførte deg som en zombie. Ingen av oss andre forsto hva du hadde gjort, vi var bare sinte på deg fordi du oppførte deg så ubegripelig underlig mens vi mente at du burde hjelpe til og ta deg av vår mor og barna til vår bror. Jeg sa at det var ikke oss søsken det dreide seg om akkurat da, vi måtte ta oss sammen og beskytte barna best mulig.

Jeg prøvde å være realistisk og rasjonell, men var nok sannsynligvis – der og da – ikke særlig smartere enn det du var da du tok din første heroinsprøyte. Ikke et øyeblikk var det noen av oss andre – storesøster, mor eller jeg – som forsto at oppførselen din kanskje var resultat av en smerte like stor som den til de vi ønsket du skulle trøste.

Smerten hos oss som er igjen er større enn noen gang, bare fordi du skulle prøve heroin en gang til.

Du var fire og et halvt år eldre enn meg. Aldersforskjellen var akkurat stor nok til at vi aldri hadde særlig mye kontakt – utenom på noen ferier hvor vi var «tvunget» sammen i ukevis. Du hadde dine venner, som jeg i likhet med de fleste lillebrødre svært gjerne ville være sammen med. Jeg hadde mine venner, som du og dine kamerater helt rettmessig mente var en gjeng med plagsomme snørrehvalper som burde unngås for enhver pris.

Hvor gikk det galt , storebror? Når sluttet du å tro på at du virkelig kunne fikse alt, sjarmere alle og prate deg ut av alle situasjoner? Hva var det som fikk den optimistiske, halvgærne, sjenerøse og ekstremt sosiale gutten til å miste motet?

Det som var så rart – sa du – var at du visste med deg selv hvor godt det var å se verden gjennom et par øyne som ikke var sløvet av piller eller alkohol. Etter noen måneder på et behandlingssted ringte du og fortalte hvor fantastisk du hadde det da du for første gang – på tjue år – fikk hjelp til å holde deg borte fra alle rusmidler. Plutselig så du farger, kjente lukter og hørte lyder som du hadde glemt eksisterte. Våren – hvor verden endret seg fra et trist svart-/hvitt-bilde til et vakkert maleri – var så ubeskrivelig deilig. Sommeren var om mulig enda bedre. Nå var du ferdig med dritten, du skulle lage musikk, skrive bøker, dra til u-land og bruke utdanningen din til å hjelpe andre mennesker. Du skulle leve til du var 80!

Men da du kom hjem, var verden dessverre den samme som før ...

Av og til – og bare når du var nykter – fortalte du om hvordan hver eneste dag var blitt til en utfordring hvor hovedmålet var å unngå rusen. Og om hvor utrolig tøft det var å unngå den lille pilsen, den lille pillen eller den «rare» sigaretten som gjorde at du nok en gang ble en helt annen person enn den du ønsket å være.

Ikke var det så lett å begynne i jobb igjen heller – du var sykepleier, men hadde problemer som gjorde det litt for vanskelig å komme seg opp og dra av gårde til samme stedet hver eneste dag.

Alle årene med pillemisbruk og alkohol begynte å vise triste resultater. Optimisten var forsvunnet. Håpet ditt om en bedre tilværelse uten rus, var begynt å svinne hen. Det herlige, sorgløse smilet ditt dukket bare sjeldnere og sjeldnere opp.

På mange måter ble du borte litt etter litt.

Du hadde gitt litt opp, og vi var forferdelig bekymret for deg.

Klokken 01.00 om natten, 4. desember, kom telefonen. Det var mor som ringte, så fortvilet som jeg aldri har hørt henne. «Storebror er død, herregud hva skal vi gjøre. Å herregud, å herregud.» Heldigvis var storesøster på vei opp til henne. Men det hjalp jo ikke særlig mye. For hennes nydelige, snille lille sønn var blitt borte.

Sjarmtrollet, humørsprederen, superoptimisten og gentlemannen, storebroren min, døde på en måte ingen av oss trodde var mulig, du tok en overdose heroin. Du hadde vært på besøk hos noen «venner». Sammen med «kjæresten» din. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg har fått vite at du av en eller annen grunn var helt ute av deg. I mangel av noe annet som kunne – nok en gang – skjerme deg fra virkeligheten, klarte disse strålende vennene å overbevise deg om at heroin var det du trengte. De «visste ikke hvor du hadde fått tak i stoffet fra», naturligvis, og fortalte meg at de «så på mens du laget deg en dose». «Du satte sprøyten selv, og etter kort tid var du borte.» De kastet seg – «naturligvis så raskt som mulig» – over telefonen, men da hjelpen kom, var det for sent.

Først en god del timer etterpå fant de ut at det var noen vits i å ringe vår mor ...

Tilbake sitter dine to herlige barn uten en far. Eldstedatteren din, som er 20 og som du hadde snakket så mye med de siste årene, kunne ikke tro at du hadde brukt heroin. Hun visste hvor du avskydde dette forferdelige stoffet, og du hadde mang en gang fortalt henne om gamle venner av deg som hadde vært «dumme nok» til å dø av overdose. De måtte jo forstå hvor forferdelig stor sjanse de tok hver eneste gang de satte en ny sprøyte. Yngstedatteren din, på fem år, rakk aldri virkelig å bli kjent med den herlige fyren du kunne være. Igjen sitter også en mor, en søster og jeg, lillebroren din, uten helt å kunne forstå at du virkelig frivillig satte en sprøyte heroin inn i blodårene dine,

Nå, kjære storebroren min, er du altså blitt til en silhuett i Bergens Tidende. Fortsatt, etter alle disse månedene leter vi etter svar på hva det egentlig var som skjedde, svar som vi nok aldri kommer til å få. Vi vet at det ikke finnes noen fasitsvar på hvorfor enkelte dør på denne forferdelige måten, men en god del av de «enkle» svarene, som vanskelig barndom, manglende kjærlighet og dårlig oppfølging – tror jeg ikke gjelder deg (eller mange av de andre vi vet om som har dødd av overdose de siste 25 årene).

Men borte er du.

Ingen av oss er kommet noe nærmere – å venne oss til et liv helt uten deg. Mang en gang har jeg grepet meg i å plukke opp telefonen for å ringe deg på de mest ukristelige tidspunkt.

Men det er ikke lenger noen som svarer.

HILSEN LILLEBROR