Imidlertid merker jeg meg direktørens begeistring over at skadeerstatningsutbetalingene har gått ned de siste årene, og jeg minner om at også til denne gevinst gir min familie sitt bidrag.

Min sønn blir påkjørt bakfra av en bilist som sitter og leser brosjyrer i rushtrafikken i Bergen sentrum. (Innrømmet av bilisten.) Dette er seks år siden. I løpet av et tiendedels sekund får en ung mann ødelagt hele sin tilværelse. Fra dette øyeblikk begynner hans vandring fra Pilatus til Herodes, en vandring som fortsatt pågår.

Han var dykker, utdannet ved Statens Dykkerskole, der et av kriteriene for opptak er prikkfri helse, så vel fysisk som mentalt. Han hadde ingen uhell i løpet av sin dykkerkarriere, var fast ansatt i et seriøst dykkerfirma, trivdes storartet og hadde en god inntekt. Den unge mann var altså ved usedvanlig god helse da ulykken inntraff.

Dykkersertifikatet ble selvsagt inndratt. Mannen, som mer enn noe annet ønsket sin gode helse tilbake, har vært til undersøkelse og behandling hos spesialister. Umiddelbart etter påkjørselen oppsøkte han Haukeland sykehus og har hele tiden siden fulgt alle råd og forskrifter som han ble pålagt. Han begynte også på ny utdannelse (omskolering), men har måttet avslutte før fullføring. Konsentrasjonsevnen er sterkt svekket i tillegg til at fysiske anstrengelser øker smertene.

Etter seks år med smerter som har bredt seg til også å gjelde ryggen, med lange netter uten søvn, med skriv og møter med leger og advokat og med vilje til å ta ny utdannelse ved hjelp av attføringspenger og til å takle de psykiske påkjenninger som alt dette har medført, har min sønn endelig fått diagnosen eller diagnosene. To leger har uttalt seg, den ene (Vestas egen lege?) har erklært mannen arbeidsdyktig, den andre (spesialist) har erklært ham arbeidsufør. Vestas valg falt på førstnevnte uttalelse, og selskapet har nå stoppet utbetalingene som dekket tapt arbeidsfortjeneste. Pasienten er tilbudt 450.000 kr for ødelagt helse og livskvalitet.

Jeg tror naturligvis ikke at den glade direktør er personlig ansvarlig for nedgangen i skadeerstatningsutbetalinger med påfølgende gevinst for Vesta. Men jeg lurer på om saksbehandlerne i selskapet prøver å overgå hverandre i å være den flinkeste gutten/jenten i klassen? Følger det bonus med om man greier å slå ned på trygdemisbrukere, og er det grunnen til at også hederlige mennesker blir ofret i jakten på det gode resultat?

Vet saksbehandlere og direktør hva de påfører en pasient av tilleggstraumer når de suverent ser bort fra andre spesialisters diagnoser enn den som best passer selskapets portemoné? Med hvilken rett legger de sten til byrden for et ungt menneske som i løpet av et øyeblikk er slått ut av et meningsfylt yrkesliv samt fratatt sin arbeidsglede og evne? Tror man i Vesta at en ung mann som har vært vant til å forsørge seg selv, som fysisk og mentalt har vært mer enn godt utrustet (jegersoldat og FN-soldat i Libanon), prøver å lure seg til forsikringspenger for å kunne sitte på sin bak og gjøre ingenting?

Vesta medvirker til å stigmatisere et menneske. Min sønn er nå innforstått, «lat», «en luring», en «trygdemisbruker», «arbeidssky» ¿. Sannheten er at han er en hederlig kar, som dessverre, uforskyldt, nå er nakkeslengpasient.

Må jeg også ved neste korsvei lese om storgevinst for Vesta på bekostning av min sønn, vurderer jeg å avslutte kundeforholdet i selskapet.

EVA HJORTH BERNTZEN,BERGEN