Den styrke du trengte aller mest, den har du hos deg selv og dine nærmeste funnet.

Den skumle arten av sykdom som kom, ble behørig behandlet og vendte om. Du trøstig gikk videre med fremoverblikk, til en ny dose nedtur i kroppen du fikk. Det er så håpløst å innse at en ingen hjelp kan gi, dine lidelser, angst og fortvilelse, er du alene i.

En avmakt din farmor nå bærer på, ingen kan ta din byrde å gå.

Jeg sender en bønn til den som vil høre, kan du for Terese mitt barnebarn noe gjøre?

Hun har det så vondt så livsmotet sviktersom før var på topp, nå er det i ferd med å smuldre opp. Det er trist når en i ungdommens, livets vår, blir tilført så dype, alvorlige sår.

Det er ingen rettferd i det som skjer,dette erfarer vi mer og mer. Vi blir bare nødt til å akseptere,heller enn å protestere.Jeg ønsker så inderlig av hele mitt hjerte, at du kan få hjelp til å lindre din smerte.

FARMOR