Det som ligger meg og mange andre bergensere tungt på hjertet akkurat nå, er selvsagt skjebnen til det vi kaller Rådhuskvartalet, sammensatt av bygninger som alle må sies å tilhøre Bergens bysjel, Hagerupsgården, Det gamle Tinghuset med fengselsbygningen og sist, men ikke minst, Brannstasjonen, byens hovedbrannstasjon siden 1888. I umiddelbar nærhet ligger dessuten Det gamle Rådhuset, hovedsete for byens ledelse siden siste halvpart av 1500-tallet. Jeg trenger ikke gå i detalj, verken overfor deg eller andre av denne byens brave borgere. Disse bygningene er en del av oss; bare det å passere dem gir oss en følelse av å befinne oss i midt i historien, med et gløtt tilbake til tider som har vært, århundrer som har passert, opprør som er blitt temmet og branner som er slukket; den historien vi alle er forlengede armer av.

Bergens bumerke er Bryggen. I 1955 var det sterke krefter som ville rive den. Markens konglomerat av sidegater og smau overlevde 1970-tallets planlagte riving. Vi kunne hatt et Manhattan begge steder, om forretningsstanden hadde fått viljen sin. Der den staselige Kjøttbasaren ennå ligger, kunne vi hatt et firkantet Folkets Hus, hadde rivningsvedtaket fra 1965 blitt gjennomført. På Nordnes har Hordaland fylke og Den norske Sjømannsmisjon reist byggverk ingen bergensere noen gang vil bli stolte av å betrakte. Det finnes eksempler på god og dårlig forstand blant dem som til enhver tid har styrt denne byen. Det bystyre og det byråd som slipper Rådhuskvartalet fra seg, kanskje for alltid, kommer til å gå over i historien med en skamplett i pannen, som aldri vil la seg vaske bort. Tillat meg å si det, Anne-Grete: Du ville ikke kle den.

Min gode venn og kollega, Erling Gjelsvik, har anbefalt å selge til private, ved å vise til det vellykkede resultatet av salget av Kjøttbasaren. Hans hovedargument er den offentlige armod, det at verken stat eller kommune ser seg råd til å vedlikeholde verken disse bygningene eller mange andre kulturskatter de har råderett over. Han har et poeng, selvsagt, men det ville være trist om han fikk rett. I all rettferdighets navn skal det sies at et samarbeid med ansvarsbevisste investorer, av det slaget man i tidligere tider kalte mesener, og som her i byen har satt prektige spor etter seg, Den Nationale Scene bare nevnt som ett eksempel, ikke hadde vært av veien. Det kunne til og med lønne seg. En opprustning av dette området til et veritabelt opplevelsessenter er slett ikke vanskelig å se for seg.

Entusiastene bak brannmuseet står klar med alt sitt overskudd, sine håndverksmessige ferdigheter og sin kunnskap om faget til å overta Brannstasjonen når som helst. Det finnes en politihistorisk samling i byen som bør bli offentlig tilgjengelig. Fengselsbygget har en uendelighet av utnyttelsesmuligheter, og tenk hvilke innblikk man kunne få i byens levende historie, fra heksebrenningenes tid til våre dager, ved å utnytte Det gamle Tinghuset. Og dette er bare de enkle løsningene. Mennesker med fantasi og vyer kunne utviklet dette til en turistattraksjon som til syvende og sist ikke kom til å koste Bergen en rød øre, men raskt kunne føres på byregnskapets plusside.

Rådhuskvartalet befinner seg i byens hjerte, omtrent midtveis på en historisk akse fra Bergenhus til Nygård. Bergen hevdet for bare noen få år siden å være en kulturby. Det vil den aldri mer kunne kalle seg, hvis Hagerupsgården er blitt luksushotell, Det gamle Tinghus gourmetrestaurant og Brannstasjonen pizzeria.

Jeg skriver til deg, Anne-Grete, men en sak som dette krever selvsagt et bredt, politisk samarbeid. Respekten for den arbeiderkulturen byens brannvesen representerer, den historiske virkeligheten byens retts— og politivesen kan dokumentere, og alle de andre verdiene Rådhuskvartalet symboliserer, bør samle alle partier, fra det kulturkonservative Høyre til de ikke mindre kulturbevisste partiene på venstrefløyen, med byrådets brede koalisjon som initiativtaker og gjennomfører. Det er rett og slett byens ære som står på spill. Med de beste hilsener. Gunnar Staalesen