Kronikken var ikke noe debattsvar til Bergens friteatermiljø, men en artikkel fra vårt programhefte til «En Folkefiende», som en generell kulturpolitisk ytring, subjektivt, fra mitt ståsted, om forholdet i Norge generelt, mellom institusjon og frie grupper.

En debatt som gikk en stund i media i fjor, men som døde fort ut og ikke fikk noen konklusjon, og som det derfor føltes nødvendig å si noe om, ikke minst som ny sjef for en stor kulturinstitusjon.

Jeg har med vilje, fordi jeg foreløpig kjenner mindre til friteatermiljøet i Bergen enn andre steder, ikke nevnt grupper eller forestillinger her spesifikt, men stilt spørsmål om det ikke er en kunstig motsetning mellom institusjon og fri gruppe, som burde legges død.

Min konklusjon var behov for dialog og samarbeid for å utfordre begge sider, fordi jeg vil tro at vi på hver vår side, kan ha godt av nye tanker. Som skapende kunstnere er det ingen grunn til å være konstant selvtilfreds eller fornøyd , verken som institusjon eller fri gruppe.

Dessuten kommer snart et offentlig scenekunstutvalg med sin teatermelding som kan og bør inneholde nye tanker for det totale teaterfeltet. Dermed kan vel flere av oss, utenfor eller innenfor, kanskje måtte justere kurs.

«Keiserens nye klær» er mitt begrep, for å gi et bilde på mye av det jeg ser røre seg i kunsten, det såkalt nyskapende. Et underlig forslitt ord, som brukes stadig, uten helt å gis et innhold. Som teatermenneske i over 30 år, med et bredt nettverk og mye reisevirksomhet har jeg både belegg og kunnskap for mine påstander, selv om de er like subjektive som motpartens eller en kritikers måtte være det.

På teaterfestivaler i Nederland, Sverige, Danmark, Finland, England og Spania og med enkeltkompanier og grupper gjestende Black Box teater, Sandvika Cirkusfestival, Porsgrunn teaterfestival, Festspillene i Bergen og Vestfold, på institusjonsteatre og Riksteatret, har jeg sett både de gode, personlige, annerledes forestillinger og de som fremstår som påfunn, amatørskap og ren egenonani. At et stadig voksende publikum slutter opp om den frie scenekunsten, er vel dessverre en sannhet med modifikasjoner, selv her i Bergen, ifølge de frie teaterfolk jeg snakker med. At kommunikasjonsfaktoren overlates publikum er jeg enig i, men det betyr ikke at man ikke bør ha oppfatninger om det som teaterutøver. Egne og andres kvalitative krav til faglig nivå, om vi kaller oss profesjonelle, må vi til enhver tid være villig til å innfri og forbedre, men det synes ikke som om disse friteaterrepresentantene synes det er et viktig tema. Om jeg hadde vært såre selvtilfreds, som representanter for gruppene hevder, så hadde jeg vel ikke rettet kritikk mot institusjonene og heller definert egen og andres aktivitet annerledes. Da hadde jeg nok heller ikke hatt behov for å invitere til dialog og samarbeid, både konkret og rent kulturpolitisk – fordi vi burde ha samme agenda: et bedre og mer mangfoldig teaterkart med en god økonomisk ryggrad.

Av Morten Borgersen, teatersjef ved Den Nationale Scene