Av professor Gunnar Clausen, tidligere leder for Norsk Forskerforbund og Forskerforeningen ved UiB

Forløperen, Mjøsutvalgets innstilling, har vært bredt debattert. Det skal styres bedre på alle nivåer og studiene skal effektiviseres. Stortingsmeldingen har imidlertid enkelte radikale forslag som angår de ansattes medbestemmelse og lønns— og arbeidsforhold, direkte og indirekte.

KUF-deptet vil fjerne Kollegirådet ved å endre universitets- og høyskoleloven. Dette rådet kan best beskrives som universitetets «bedriftsforsamling». Her sitter fakultetenes dekaner sammen med representanter for ansatte fra alle stillingsgrupper og for studentene. Rådet kan selv ta opp saker som er av prinsipiell og stor betydning og kan be seg forelagt saker. Loven sier også at visse sakstyper skal behandles i rådet før Kollegiet, dvs. universitetets styre, kan treffe beslutning.

For tilhengere av meldingens forslag om sterkere styringsgrep kan Kollegierådets overordnede og demokratiske rolle nok være et uønsket korrektiv. UiB har ikke behandlet dette forslaget.

Jeg tror vi trenger dette rådet, at det behøves for å gi legitimitet for Kollegiets beslutninger i store og vanskelige saker, særlig når reformer og omstillinger står på trappene.

Også de ansattes arbeids- og tilsettingsforhold foreslås endret. Det skal bli enklere å flytte på stillingsressursene, dvs. å kvitte seg med ansatte, f.eks. dersom studenttallet går ned i et fagområde, og å sette ressursene inn på et område der studenttallet øker eller det oppstår andre behov for omstilling.

Dette blir billigere fordi midlertidig tilsatte ikke har rett på ventelønn, i motsetning til fast tilsatte, når noen må gå fordi arbeidsoppgavene er borte.

Deptet vil derfor se nærmere på hvilke endringer som må til i universitets- og høyskoleloven og i forskriftene til tjenestemannsloven. At arbeidsmiljøloven som gjelder i privat sektor faktisk er strengere enn tjenestemannsloven mht. bruk av midlertidig tilsetting, sjenerer tydeligvis ikke KUF-deptet, heller ikke ledelsen ved UiB.

Ordningen som gir mulighet til opprykk til professor skal fjernes, angivelig fordi den hindrer universitetet i å bestemme hvilke områder det skal bygges opp kompetanse på og fordi professoratenes status kan bli svekket. Ordningen har eksistert i 10 år og er et sterkt incentiv for den enkelte til å strekke seg mot professorkompetanse, enten nå fagområdet er interessant i markedet for tiden eller ikke. Denne akademiske friheten skal bort, selv om styringsargumentet er like innholdsløst og fjernt fra virkeligheten som den gang det ble avvist av Stortinget og ordningen ble innført. Sverige innførte for øvrig sin ordning med opprykk til professor for to år siden.

Vi har tilsvarende opprykksordninger ved de statlige forskningsinstituttene, bl.a. Havforskningsinstituttet, og ved private forskningsinstitusjoner, bl.a. den private stiftelsen Unifob som driver oppdragsforskning for noen hundre millioner i nært samarbeid med UiB. Skal dette incitamentet tas bort overalt hvor det forskes?

Rett og plikt til å drive forskning i om lag halve arbeidstiden er en individuell rettighet ved universitetene. Nå vil KUF-deptet at instituttstyrerne skal ha et fastere grep om tidsressursen til forskning, for å kunne fordele den riktig på sine medarbeidere. Det skal innføres individuell differensiering av tidsressurser til forskning også ved universitetene, dvs. slik det er ved høyskolene.

I bakgrunnen spøker KUF-deptets gamle ønske om at det skal være institusjonen - ikke den enkelte - som skal ha denne tidsressursen, noe Stortinget tidligere har avvist. Undergraves den individuelle retten internt, undergraves etter hvert også institusjonens tidsressurs til forskning. Det er naivt å tro noe annet.

De unge forskere og lærere som rekrutteres skal tilsettes midlertidig for en årrekke samtidig som de fast tilsatte skal miste ordningen for kompetanseopprykk i stilling og lønn. Frihetsgraden i valg av tema for egen forskning skal bli mindre enn før, den individuelle retten til tid til forskning likeså.

De midlertidig tilsatte vil foretrekke fast stilling i privat sektor, f.eks. i Unifob eller ved et forskningsinstitutt. Universitetet settes i en dårligere konkurransemessig posisjon, både om rekrutter og produktive forskere som vil ha stilling og lønn etter innsats, resultater og kompetanse. Rekruttering fra utlandet, som i dag er vanskelig nok, vil ikke bli lettere. Forgubbingen vil derfor kunne fortsette i mange fagområder.

Ingen av forslagene som gjelder ansettelses-, lønns- og arbeidsbetingelser er egentlig nye. De var fremme i forbindelse med «Med viten og vilje», stortingsmelding fra 1988. De vant ikke frem i den runden og bør ikke gjøre det nå heller, for de vil virke negativt på kvaliteten både i utdanning og forskning.

De mer lærerintensive undervisningsformer med bedre oppfølging av studentene og innføring av lengre undervisnings- og studieterminer står sentralt både i Mjøsutvalget og i meldingen. Dette har mye for seg.

Men, noen analyse av hvilke økonomiske konsekvenser disse reformene vil få for lærestedene finnes overhodet ikke, bare en forestilling om at ny gradsstruktur med tre år til lavere samt to år til høyere grad vil frigjøre nok ressurser. Dette er omtrent like troverdig som keiserens nye klær.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, haster det med å få Stortinget til å behandle meldingen. Det er påfallende mye KUF-deptet vil «komme tilbake til», som det heter i meldingen.

Det er mer enn påfallende at ledelsen ved UiB ikke har funnet det tjenlig å la Kollegiet behandle de ovennevnte forslagene som er nye i forhold til Mjøsutvalgets innstilling.