Av Gunnar Grendstad

Institutt for sammenliknende politikk,

Universitetet i Bergen

Karakterer kan gis på to måter. Man kan etablere et kriterium der prestasjoner karaktersettes opp mot kriteriet. Eller man kan for hver test gi en karakter ut fra besvarelsens relative plassering i forhold til gjennomsnitt og varians for alle besvarelsene.

I et felles skriv gir universitetsrektorene retningslinjer for hvordan de nye karakterene skal brukes (6. nov. 2003), men der utdanningssektoren er «bundet av de internasjonale regler for ECTS når skalaen brukes som nasjonalt karaktersystem». Skrivet er avklarende. Men enten som følge av internasjonale regler eller nasjonal tolkning synes overgangen mellom absolutt og relativ karaktersetting å være uavklart.

Rektorene tar utgangspunkt i at karakterer skal knyttes til en standard. Studenter som ikke oppfyller et minimum får F. Ved bestått slutter man seg til Universitets— og høgskolerådets kortversjon der E-A betyr hhv 'Tilstrekkelig', 'Nokså god', 'God', 'Meget god' og 'Fremragende'. Så melder det seg to problemer.

For det første forventes at karakteren C skal bli den gjennomsnittlige (dvs. median) ståkarakteren enten for «store populasjoner der og da» eller «over noe tid». Man kan videre forvente avtakende frekvens av D og E på den ene siden samt B og A på den andre. Et problem med tester er at det tidvis er vanskelig å avklare om de er lette eller vanskelige. Dersom vi holder kunnskapsnivået konstant, vil mange studenter, dersom testen er lett, få gode karakterer. Er den vanskelig, vil mange studenter få dårlige karakterer. Dette vil likevel utjevne seg over tid. Men fordi det blir absurd å mikrostyre hver test i retning av en relativ karakterfordeling, kan summen av tester gi en annen fordeling enn forventet.

Det andre problemet er snarere et paradoks. Reformen skal gi tettere oppfølging av hver student. Dersom reformen har effekt, vil et kunnskapskriterium gi mange studenter gode karakterer. Følgelig vil kanskje B og ikke C lenger være den forventede medianen. Men dersom man bruker en relativ fordeling vil studentenes prestasjoner bli et nullsumspill der verken flinkere studenter eller økt ressursbruk i utdanningssektoren blir belønnet med bedre resultater.