KommentarFRANK M. ROSSAVIK

For alle oss som synes den norske markedsøkonomien er vanskelig å forstå, er det en trøst at ekspertene ute i verden grubler like mye.

Den kjente spaltisten Lex i Financial Times ironiserte onsdag over den ene av forrige mandags store norske finansoperasjoner under tittelen «Song of Norway»:

«Hvis du vil kuppe en allerede inngått avtale, må du vanligvis tilby aksjeeierne mer penger, ikke mindre. Uforstyrret av slike fantasiløse konvensjoner, prøver Den norske Bank ved hjelp av et underbud å blokkere at finske Sampo overtar Storebrand,» skriver Lex.

Alvorlige Aaser Spaltisten fortsetter med å sitere DnB-sjef Svein Aasers ord: «Det er nå opp til Storebrands aksjonærer å bestemme hva de ønsker.»

«Det skulle ikke være den store utfordringen,» skriver Lex, og viser til at mens Sampo byr 75 kroner per aksje — primært i rene penger - tilbyr DnB 62 kroner i form av aksjer i DnB.

Men Svein Aaser mener det helt alvorlig. DnB-sjefen stoler på sin egen majoritetseier, staten, som i finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersens skikkelse sender strenge formaninger til det politisk valgte styret i Folketrygdfondet. Tanken er at fondet, som eier om lag ti prosent av Storebrand, skal blokkere det hele ved å si nei til Sampos bud.

I så fall driver Storebrand inn i DnBs favn. Det er praktisk for staten, for da utvannes dennes eierandel i DnB på 47,3 prosent til om lag 33 prosent i den nye konsernet. 33 prosent er mer politisk bekvemt. Da slipper staten å selge seg mer ned og således få enda flere av de milliardene staten så allikevel ikke vet hva den skal gjøre med.

Store, norske enheter Også Lex aner at det kan bli det vår venn kaller en «uelegant» løsning, som «reduserer andre investorers verdier og ødelegger Norges kredibilitet som et land å investere penger i».

Og så får staten mindre mas om hva den egentlig vil med sin eierandel. For staten vil jo ingenting, annet enn noen ganger - som nå - å bidra til å bygge store, norske aktører som kan møte konkurransen utenfra.

Dette siste er tidens mantra, og sikkert saklig og fornuftig for dem som forstår seg på makroøkonomi. Men for oss uten denne spesielle innsikten, ser det hele merkelig ut.

De siste tjue årene er det ene markedet etter det andre blitt deregulert. På boligmarkedet, finansmarkedet, kraftmarkedet, markedet for teletjenester og så videre er konkurransen sluppet fri. Etter alminnelig kapitalistisk logikk skulle det bety at aktørene konkurrerte med hverandre og at varer og tjenester ble bedre og billigere.

Hvilken konkurranse? Problemet er bare at aktørene bruker langt mer energi på å samarbeide og fusjonere enn på å konkurrere. Og jo mer enerådende selskapene blir, jo dårligere tilbud gir de. Det er også alminnelig kapitalistisk logikk. Selskapene skal ikke tjene kunder, men eiere. Jo nærmere de kommer monopol, jo bedre er det.

Saken er at de (fleste) norske markedene ikke fungerer. Det er delvis statens skyld, delvis din og min.

Norske forbrukere er komplett ubrukelige som markedsaktører. Vi er så velhavende og likegyldige at vi ikke gidder å finne de beste tilbudene i markedet og bytte selskap. Selv på markeder hvor vi fortsatt har valgmuligheter. Hvis nå bare fargen på DnBs plastkort er grei, får det heller våge seg om banken har de høyeste lånerentene og de høyeste gebyrene.

Prioriterer avgifter Desto mer nødvendig med en stat som tar ansvar. Hva har staten - konkurransemyndighetene - gjort for å hindre kartellvirksomhet, fusjonsbølger og monopoliseringsjag på marked etter marked? Lite eller ingenting.

Noen paranoide mennesker tror grunnen er at staten selv eier mange av de store markedsaktørene, og liker å håve inn penger (selv om de som kjent ikke kan brukes).

Det er sikkert ikke riktig. Men i stedet for å regulere konkurranse, konsentrerer staten seg om å håve inn avgifter på alle bauger og kanter. Det gjør ikke alltid situasjonen bedre.

Ta luftfarten som eksempel. Nå har Braathens og SAS «konkurrert» såkalt vinge mot vinge i årevis - med identiske priser på alle billettyper. Har staten gjort noe for å bryte den åpenbare kartellvirksomheten? Nei.

Nå er vi spente Derimot har staten lagt den ene avgiften etter den andre på flytrafikken. Det har rammet Braathens hardest - fordi selskapet har det meste av trafikken innenlands.

Noen paranoide mennesker mener dette har å gjøre med at staten eier en del av SAS. Det er sikkert heller ikke riktig. Vi skal ikke glemme at hensikten med i hvert fall en av avgiftene har vært å vri trafikk miljøriktig fra fly til tog. Da er det vel fint at Braathens nå går inn i SAS - den andre av mandagens to store finansoperasjoner, foreløpig ikke omtalt av Lex.

Men har ikke NSB alt økt sine priser som følge av at flyselskapene økte sine (etter Color Airs konkurs)?

Nå skal vi ikke bli pessimistiske. Vi får følge spent med nå som det delvis statlige SAS/Braathens skal konkurrere med helstatlige NSB - vinge mot skinne - under de statlige konkurransemyndighetenes våkne blikk.