Dette sa en psykiater på spørsmål om hvordan han så for seg en bedring av psykiatrien. Jeg kom på disse tankevekkende ordene da jeg forrige uke leste i de største avisene en ny runde med artikler omkring krisen i psykiatrien.

I høst gikk diskusjonen om bruk av politi var nødvendig for å hente psykotiske pasienter som skulle tvangsinnlegges. Meningene om dette var mange. Men det var også spørsmålene som kom frem om hvorfor det gikk så langt at folk ble så syke at de måtte hentes til behandling.

Svaret var ikke så vanskelig. Svært mange dramatiske innleggelser kunne ha vært unngått om systemet hadde tatt mer ansvar. Om for— og ettervern hadde fungert og blitt fulgt pliktmessig opp. Pasienter ville da blitt fanget opp og gitt behandling på et tidligere stadium i sykdomsforløpet slik at det ikke ble nødvendig med innleggelse.

Oppfølging består blant annet av å passe på at folk tar medisinene sine, innkalle til faste samtaler, eller aktivt undersøke hvorfor pasienter ikke møter opp til ettervernssamtaler.

Når pasienter i dag ikke møter opp skjer det ingenting. Den dagen en pasient skrives ut fra sykehus slutter systemet å følge vedkommende. Det blir riktignok etablert omsorgsgrupper som skal ha kontroll med pasienten, disse fungerer slik at alle skal ha ansvar, og konsekvenser av at alle har ansvar blir ofte som kjent at ingen tar ansvar.

Pasienter blir ofte glemt i det offentlige systemet, og at de som glemmer får lov til dette, for det er mest behagelig for alle instanser. Oppfølgingssamtaler som føres er dessverre så korte og travle at pasienter ikke blir vurdert skikkelig, mange kan ta seg rimelig godt inn og dempe symptomer den tiden konsultasjonen varer. Behandleren blir da lurt og tror det går bra, samt at pasienten tar medisinen sin.

Sykehusopphold slik det fungerer i dag er heller ikke noe å rope hurra for, i akuttkrise kan det være godt å komme til et trygt sted og bli tatt vare på, men etter hvert melder behovet seg for å komme videre, få svar og finne løsninger. Dessverre så er et sykehusopphold ofte synonymt med oppbevaring. Legesamtale skjer ved inn- og utskrivningssamtaler og psykolog er det et fåtall som får snakke med under et opphold.

I tillegg har ennå ikke psykiatrien tatt høyde for at det faktisk finnes like mange forskjellige diagnoser innen psykiatri som innen somatikk. Lett- og tungpsykiatri samler de under en parole og får sjelden individuelt tilpasset behandling. I tillegg er det ikke uvanlig at pasienter som i utgangspunktet har en god forutsetning til å komme på beina utvikler sterkere institusjonsatferd og får forverrede symptomer grunnet identifikasjon med mye sykere mennesker.

Det blir hevdet at ressursene er der, men at de brukes feil, kanskje det kan skjæres ned på personale og administrerende møter, at de ansatte får mulighet å jobbe med det de er der for, nemlig å få i gang bedringsprosesser hos pasientene.

Et av de siste bra stuntene tidligere helseminister Gudmund Hernes gjorde før han ga seg som helseminister i forrige århundre var å åpne opp for flere driftshjemler til psykologer og psykiatere. På denne måten kunne allerede eksisterende ressurser som var der bli tilgjengelig til å hjelpe pasienter og avlaste køer og årelange ventelister innen offentlig sektor.

Aberet var at det var en del føringer på disse hjemlene, blant annet at de ikke ga ekstra lønn ved overtidsarbeid. Likeså at kun de som hadde avtale med trygdeverket når ordningen trådte i kraft fikk avtaler. Ordningen gjaldt ikke for dem som senere kom til, disse sitter nå med stor ubrukt kapasitet.

Det tok ikke lang tid før behandlerne med avtale var fullbooket og fikk inntaksstopp - så tilbudet som nå er tilgjengelig for folk som har behov for akutthjelp er psykolog og psykiatertimer til bortimot fem hundre kroner timen.

Ergo blir det et klart klasseskille, de rike får hurtig hjelp - de fattige må vente.

Hvis Høybråten virkelig ønsker å gjøre noe med krisen i psykiatrien nå, så kan han med et enkelt pennestrøk åpne opp for flere driftshjemler. Det trengs ikke årelange utredninger for å få det til. Han kan skjerpe kontroll med for- og ettervern, samt ha kontroll med at folk som kommer på sykehus får behandling under oppholdet. Man trenger ikke ha doktorgrad i psykiatri for å skjønne at det er fundamentalt for utviklingen av en psykisk lidelse at man kommer hurtig til og får hjelp når symptomene melder seg. Det er svært lang tid med uker og måneders venting når man ligger i fosterstilling og rives i fillebiter av redsel og smerte.

At det skal satses på økning av ytelser til selvhjelpsorganisasjoner innen psykiatrien er flott, faremomentet er at dette blir en hvilepute for politikerne og helsevesenet. Selvhjelp er bra, men ikke for alle. En psykisk lidelse kan i verste fall være dødelig og den trenger kyndig hjelp.

Det er stor økning i uføretrygdede med psykiske lidelser også blant unge mennesker.

Noen som kan gjette hvorfor?

Stein Seim, informasjonssenteret Hieronimus