Alle husker hvordan Jens Stoltenbergs regjering kollapset i opinionens øyne etter meget kort tid. I øyeblikket ser vi at Bondevik-regjeringens partier opplever de samme tendensene. Den som tar regjeringsmakt, blir dramatisk upopulær. Samtidig er opposisjonsflertallet på Stortinget stadig mer styrende. Opposisjonen og opinionen har ett felles trekk: De har alltid mer penger, flere oljemilliarder, enn regjeringen.

HVIS EN NORSK REGJERING skal ha noen sjanse i fremtiden, både når det gjelder å styre og beholde en viss oppslutning hos velgerne, kreves et par drastiske grep. Det ene dreier seg om måten regjeringer dannes på, det andre har å gjøre med forvaltningen av oljepengene.

Helt siden 1981 har Norge stort sett hatt mindretallsregjeringer. Dette systemet har påført regjeringene mange nederlag, men verken kneblet dem hele tiden eller knust deres oppslutning — før de siste årene. Det er to årsaker til at landet er blitt mer uregjerlig. Den ene springer ut av Fremskrittspartiets nye posisjon, den andre har med oljepengene å gjøre.

Til Stortinget først: Før var Carl I. Hagens parlamentariske spillerom begrenset til å si ja eller nei til mindretallsregjeringenes forslag og skjebne. Nå opererer han i mye større bredde. Han har fått rom til det av de andre opposisjonspartiene. De er aktive for å få Fremskrittspartiet med på flertallsforlik mot regjeringen, i sak etter sak. SV har hatt en eventyrlig vår på Stortinget gjennom samarbeidet med Fremskrittspartiet. Den unge SV-gruppen har oppnådd langt mer enn noen kunne ane, men det skjedde først etter at SV-erne sluttet å synes at Fremskrittspartiet luktet vondt. Gjennombruddet i barnehagesaken, med vedtak om lave maksimalpriser og full utbygging, er det største som har hendt SV på Stortinget siden Berge Furre for mer enn et kvart århundre siden drev gjennom kravet om at bøndene skulle tjene like mye som annet folk.

MAN KAN UNDRE SEG OVER hvor klokt det på lang sikt er å legitimere Fremskrittspartiet, slik SV og Arbeiderpartiet for tiden driver med. De har undergravd den moralske kraften i motstanden mot å invitere Carl I. Hagen inn en fremtidig borgerlig regjering. Billige barnehager kan bli en høy pris å betale for prinsippet om at et ytterliggående høyreparti ikke skal regjere Norge.

Men fordi de ideologiske konfliktene mellom høyre og venstre er på hell, må vi regne med at stortingsregjereriet vil fortsette med full styrke. Enhver sittende mindretallsregjering møter en opposisjon som stadig oftere opptrer som et samlet flertall. Når ikke engang SVs unge løver er opptatt av ideologiske skiller, kan man egentlig ikke bebreide opposisjonen for at den bruker alle sine klør. Sakene er i sentrum, ikke de politiske linjene.

Å REGJERE MOT ET SLIKT STORTING blir i lengden uholdbart, uansett hvem som sitter på taburettene. Derfor burde det innføres et nytt system, der flertallet på Stortinget også har regjeringsansvaret. Mindretallsregjeringene fungerer ikke lenger tilfredsstillende.

Det er naturligvis en illusjon å tenke seg at Stortinget, som aldri har trivdes bedre, skulle vedta konstitusjonelle reformer som opphevet den nåværende situasjonen. Men det er mulig å instituere prinsippet om flertallsregjeringer langs politiske veier, rett og slett på den måten at intet parti går i regjering uten å ha et flertall bak seg i Stortinget. Muligens tvinges en slik praksis fram av seg selv, av den rene selvoppholdelsesdrift hos de aktuelle partiene. Hvem våger å ta makten når den stort sett medfører avmakt - og upopularitet?

At regjeringer fra tid til annen er lite omtykte, er ikke akkurat nytt under solen. Men siden våren 2000 er det kommet et element inn i norsk politikk som med nødvendighet gjør regjeringene til store tapere på alle meningsmålinger, og sannsynligvis også ved de etterfølgende valg.

FOLKET ER GNISTRENDE FORBANNET på de ansvarliges gjerrighet. Forbannelsens start kan dateres til den vårdagen i 2000 da «alle» oppdaget overskuddet på oljefondet. Forbannelsen tar ikke slutt før folket har fått pengene! Det skjer enten ved at myndighetene gir seg helt over og bevilger over en lav sko, noe som vil drepe norsk økonomi, eller ved at man gir hver og en av oss eiendomsrett til fondet.

Det finnes flere måter å gjøre dette på; den enkeltes pensjon kan knyttes direkte til petroleumsfondets formue, vi kan få tilsendt årlige sjekker eller dokumenter som viser vårt eierskap og avkastning, det kan opprettes spredte fond til gode, offentlige formål osv. Poenget er at om du og jeg merker og ser at formuen faktisk er vår, vil vi ikke være så interessert i at politikerne spiser av den. Ikke engang Carl I. Hagens toner vil virke så forlokkende hvis det helt tydelig og reelt viser seg å være dine og mine penger han strør rundt seg med. Da ville «vi» bli like gjerrige som regjeringene er i dag.

STORTINGET BLIR SELVSAGT et mye kjedeligere sted om vi hadde flertallsregjeringer og folkeskepsis mot å bruke oljepenger. På lang sikt ville det likevel være en stor fordel for landet. Det er bedre at noen styrer stramt enn at det meste settes over styr.