Man skulle ha trodd at den enorme bølgen av motvilje som USA har møtt hos mange av landets allierte ville ha betydning. Det amerikanske hegemoniet i verden er ikke bare basert på en overveldende militær og økonomisk styrke; det har også hjulpet at store deler av verdens befolkning har hatt en velvillig holdning til USA og en sterk dragning mot amerikansk livsstil, vitenskap, kultur og underholdning. Denne posisjonen som forbilde for resten av verden er for øyeblikket under sterkt press, samtidig som posisjonen som enerådende supermakt styrkes for hver dag som går.

Etter 11. september betrakter Bush-administrasjonen omverdenen mer som potensielle oppviglere enn som vennligsinnede beundrere. Verden skal temmes, ikke sjarmeres. Det er for banalt å tro at denne holdningen hos George W. Bush springer ut av hans Texas-bakgrunn, men dessverre gjør han og hans medarbeidere lite for å dempe inntrykket av at cowboy-mentalitet og oljetørst er drivkreftene bak krigstruslene.

Helt siden Golf-krigen, da de amerikanske troppene jaget irakerne ut av Kuwait, men unnlot å marsjere mot Bagdad, har tanken om en ny krig for å fjerne Saddam Hussein ligget på lur i enkelte kretser i USA. Men ideen om en slik krig hadde inntil 11. september 2001 ingen oppslutning av betydning. Praktisk talt alle ansvarlige politikere betraktet en ny, full krig mot Irak som et fantasifoster. Men etter terrorangrepene 11. september dukket tanken opp igjen.

De få som hadde ivret for et korstog mot Bagdad, ble plutselig lyttet til. I løpet av relativt kort tid gjorde president Bush Irak til sin hovedsak. Det var ikke nok å nedkjempe Taliban-regimet i Afghanistan og fotfølge Al-Qaida, nå skulle også det forhatte regimet til Saddam Hussein knuses — selv om forbindelsene mellom Bagdad-diktatoren og Osama bin Laden knapt kan påvises, og det heller ikke er lett å forstå at Saddam i dag representerer mer enn en skygge av den trussel mot nabolandene som han gjorde tidligere.

Det virker som den amerikanske administrasjonen er blitt besatt av forestillingen om at en krig mot Irak er viktigere enn noe annet på verdensarenaen. Men sjansen for at nettopp en slik krig kan avle mer terrorisme og et stadig dårligere forhold til den muslimske verden, er vel så stor som at et angrep på Saddam blir en endelig løsning.

Først og fremst framstår dette seg om en fiks idé i revansjlystne kretser i Washington, men president Bush har maktet å få en hel verden til å forholde seg til hans krigsmål. Det såkalte FN-sporet, som blant annet den norske regjeringen klamrer seg til, er for amerikanerne ikke stort annet enn en omvei til slagmarken hvor man underveis sikrer seg en del statslederes oppslutning. USA er innstilt på krig - med eller uten Sikkerhetsrådets støtte, og med eller uten våpenfunn fra inspektørenes side. Skulle de finne noe, kan det begrunne et angrep. Finner de ingen ting, vil det bli fremstilt som et tegn på at Saddam skjuler sine våpen, og derfor må fjernes gjennom en krig.

USA har opplevd antiamerikanske protestbølger mange ganger tidligere, men aldri så omfattende og dyptgripende, særlig ikke i Europa. George W. Bush oppfattes med rette som en korttenkt krigshisser som misbruker den amerikanske allmakten. Motstandsbølgen i befolkningene utenfor USA skiller seg ut fra tidligere protester ikke bare ved sitt omfang, men også ved at kritikken mot USA ikke er et uttrykk for sympati med amerikanernes fiende. I vår del av verden vil det ikke bli opprettet solidaritetskomiteer for Irak og Saddam Hussein. Aversjonen mot regimet i Bagdad er like stor hos dem som protesterer mot krig som hos dem vil sette den i gang.

Har verdensopinionen noen som helst betydning for spørsmålet om krig eller fred? I første omgang åpenbart ikke. De største EU-landenes motstand, og vegringen i Sikkerhetsrådet mot å gi USA grønt lys, gjør tydeligvis heller ikke særlig inntrykk i Washington. De amerikanske lederne vet at mange av de regjeringene som nå protesterer for all verden, vil følge med på ferden når krigsfløyten går. Støtte-oppropet til USA fra de åtte europeiske statslederne denne uka viser at EU-holdningene i utenrikspolitikken lett lar seg splitte - som vanlig.

Når det om noen uker virkelig kommer til den aller siste time før FNs sikkerhetsråd skal bestemme seg, er det like sannsynlig at vetomaktene Russland og Frankrike gir etter for USA som at de står på sin vegring av i dag. Å gå imot en amerikansk krig - som uansett kommer, og som på kort sikt kan bli «seierrik» - er risikabel atferd for land som vet hvor avhengig deres interesser er av et godt forhold til amerikanerne. Bondevik-regjeringen er en av mange som opplever denne kattepinen.

På ett punkt er de mest krigsivrige i Washington likevel svært sårbare overfor protester og vegring, nemlig i forhold til sin egen befolkning. Det var i sin tid den hjemlige debatten som ga USA banesår i Vietnam. Det åpne amerikanske demokratiet er fullt i stand til å kanalisere en opinion som presidenten må ta hensyn til. I øyeblikket er krigsmotstanden i USA voksende, men ikke så omfattende at den vil stagge Bush i første omgang. Men på litt lengre sikt kan fredelige vinder i amerikansk opinion være det eneste som redder verden fra altfor mange ville Bush-kriger. Intet annet synes å gjøre inntrykk i Det hvite hus.

Steinar Hansson