Av Odd Einar Dørum,

justisminister (V)

FNs generalsekretær Kofi Annan har beskrevet kriminelle som driver med organisert kriminalitet, slik: «De viser ingen skrupler med å gripe til trusler og vold. Deres nådeløshet står i sterk motsetning til alt vi betrakter som sivilisert. De er mektige, representerer fast forankrede interesser og innflytelsen fra en global virksomhet som er verdt milliarder av dollar. Men de er ikke uovervinnelige».

Organiserte kriminelle miljøer i Norge driver blant annet med ran, narkotika— og spritkriminalitet og menneskehandel. Vitner har blitt truet på livet og politifolk har fått bremseslangen på bilen sin kuttet av og boligen påtent. Denne virkeligheten må jeg som justisminister ta på alvor. Derfor har jeg fremmet forslag til lovtiltak mot organisert kriminalitet, menneskehandel og terrorisme. Disse forholdene er kommentert av Olav Kobbeltveit i Bergens Tidende 19. juni.

Lovendringene har vært nødvendige for å kunne ratifisere internasjonale konvensjoner. Internasjonalt samarbeid er svært viktig overfor en kriminalitet som selv ikke kjenner landegrenser. Norge kan ikke stille seg utenfor dette samarbeidet.

Under arbeidet med lovforslagene har jeg lagt stor vekt på å finne den rette balansegangen mellom å gi strafferettsapparatet effektive hjelpemidler for å bekjempe alvorlig kriminalitet og å sikre rettssikkerhet for de mistenkte og andre. Særlig viktig har det vært at vidtgående etterforskningsmetoder er lovregulert og at bruken av slike metoder besluttes av domstolene og er etterprøvbare. Derfor ønsker jeg å lovfeste etterforskningsmetoder som allerede er i bruk i dag, men som er ulovfestet, som infiltrasjon og etterforskningsmetoder med provokasjonstilsnitt. Dermed vil metodene være underlagt den demokratiske kontroll en stortingsbehandling vil gi. For øvrig har ingen av de lovendringer jeg har foreslått om etterforskningsmetoder, overført myndighet fra domstolene til politi og påtalemyndighet.

Stortinget har med bred tilslutning - også med Aps stemmer - vedtatt forslagene. Da de nye reglene om organisert kriminalitet ble vedtatt, ønsket stortingsflertallet sågar å gå lenger enn regjeringen hadde foreslått ved å utvide definisjonen av hva som skal regnes som en organisert kriminell gruppe. Forslagene har også fått stor støtte under høringen, bl.a. fra Riksadvokaten. Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad tilhørte et lite mindretall da han gikk imot å innføre et eget straffebud mot menneskehandel. Et slikt straffebud følger av våre forpliktelser etter FNs protokoll mot menneskehandel. Kofi Annan har beskrevet menneskehandel som en av de mest sjokkerende krenkelser av menneskerettighetene som FN er stilt overfor.

Den norske terrorlovgivningen er nøktern. Aldri har det vært meningen å kriminalisere lovlige politiske handlinger. Skjevt blir det når Bergens Tidendes redaktør hevder at jeg ønsket å innføre et generelt forbud mot å skade samfunnsmessige strukturer i et land. Forslaget rettet seg mot dem som begår forbrytelser, som drap, flykapring og mordbrann, for alvorlig å skade de politiske, forfatningsmessige, økonomiske eller samfunnsmessige strukturer i et land. Unyansert er det videre når det i artikkelen vises til høringsuttalelsen fra Riksadvokaten for å underbygge at lovtiltakene var unødige. Riksadvokaten var enig i at de internasjonale tiltakene mot terrorisme gjorde det påkrevet å endre loven, for eksempel for å ramme finansiering av terrorisme. Derimot mente han at det ikke var noe internrettslig behov for et eget straffebud rettet mot terrorhandlinger, men han trakk samtidig frem hensynet til våre internasjonale forpliktelser som en mulig begrunnelse for et slikt straffebud. Det var nettopp våre FN-forpliktelser som lå bak mitt forslag. Også utvidelsen i strafferammer og metodebruk er beskjeden i den nye terrorlovgivningen. Og jeg har ikke foreslått å åpne for romavlytting i forslaget om terrorlovgivning.

Jeg kjenner meg ikke igjen i kritikken av loven om kildebeskyttelse etter den såkalte heroinkildesaken i fjor høst. Høyesteretts kjæremålsutvalg pekte på at dette var en utfordring for lovgiver, en utfordring jeg tok. Saken handlet som kjent om politiet kunne holde skjult identiteten til informanter som ikke skulle brukes som bevis i saken. Da høringsinstansene ba om mer tid til å sette seg inn i forslaget, supplerte jeg høringen med en fire ukers skriftlig høring. Forslaget ble ikke slaktet, selv om det fikk motbør særlig fra advokathold. Mange av kritikerne synes for øvrig å ha oversett at lovendringene vil føre til en sterkere domstolskontroll med politiets etterforskning. Flertallet av høringsinstansene var enige i at det var behov for lovendringer, blant andre Dommerforeningen, Advokatforeningen og Riksadvokaten. Riksadvokaten foreslo en noe annen saksbehandling idet han mente at dømmende rett ikke skulle behandle spørsmålet om informantbeskyttelse. Stortinget vedtok en ordning der også den dømmende rett kunne behandle dette spørsmålet i tillegg til en særskilt rettslig vurdering av informantbeskyttelsen tidlig i saken.

Min kriminalpolitikk følger i hovedsak tre linjer: Bekjempe organisert kriminalitet og tunge kriminelle miljøer er den ene. For meg er det også sentralt å beskytte kriminalitetens vitner og ofre, særlig de som utsettes for vold og seksuelle overgrep. Den tredje linjen er å satse på det forebyggende arbeid for barn og unge, og å finne bedre alternativer enn fengselsstraff for unge lovbrytere og slitne rusmisbrukere.

Dette er spørsmål som jeg har vært opptatt av i en årrekke, lenge før jeg ble justisminister. Som sosialliberal har jeg et særlig ansvar for å la rettsstaten gi beskyttelse til ofrene for alvorlig og tung kriminalitet i de lukkede rom der den kyniske, organiserte kriminaliteten rår grunnen. Men kampen skal alltid føres med rettsstatens virkemidler: Lovregulering, domstolskontroll og etterprøvbare virkemidler.