Av Einar Ebbesen, tidligere minefartøyinspektør

Men når avisen spør om mine kommentarer til fartøyets totalhavari, ser jeg ingen grunn til å fortie hva jeg hevdet i forbindelse med utarbeidelsen av stabskravene for 17 år siden.

Jeg har ikke hatt noen intensjoner om å starte en avisdebatt om hvem som sa hva den gangen. Imidlertid vil jeg ikke la uttalelsene i BT 22. november stå uimotsagt.

Kommandør Bjørn Krohn uttaler at det alltid vil være fare for at Forsvaret mister materiell, og peker på at flere F-16-fly har gått tapt. Han mener videre at det virker som om det er lettere å akseptere et flyhavari enn at et marinefartøy forliser.

Tillitsvalgt Rolf J. Ledal mener mine uttalelser grenser til tøv. Om det er hans mening, så er min mening at Krohns uttalelser passer langt bedre til den beskrivelsen. Å sammenligne konsekvensene mellom et flyhavari og et båthavari, blir for lettvint! Blir et fly satt ut av spill av for eksempel en brann, kan det ikke resultere i stort annet enn at det faller ned. Skjer det samme med en båt, mener Krohn at vi like godt skal akseptere at den synker?

Kommandør Krohn og tidligere generalinspektør Svensholt peker på at selv om båtene er ti år gamle, er de fremdeles hypermoderne, høyteknologiske fartøyer, som i sin tid ble utstyrt med «morgendagens teknologi». Her er Ledal imidlertid ikke helt enig, idet han for sin del uttaler at vi må akseptere at gårsdagens teknologi ikke lenger er den beste. Alt dette er, etter min mening, bare utenomsnakk!

La oss holde oss til hovedsaken: Det handler ikke om teknologien om bord på båtene. Det jeg har uttalt meg om — uttalelser som øyensynlig har falt noen tungt for brystet - er valget av byggematerialet til fartøyet. Hva hjelper det med verdens beste høyteknologi om bord, dersom en brann kan sette båten totalt ut av spill?

I andre sammenhenger bestreber man seg på å bruke mest mulig brannsikkert materiale. Sett i den sammenheng forekommer det meg helt utrolig at man kan forsvare å bygge krigsbåter som må ansees som tapt dersom en brann varer i mer enn tyve minutter!

KNM «Orkla» s sørgelige skjebne taler for seg selv og kan ikke bortforklares. Det hjelper lite med all verdens sikringstiltak mot brann når materialet som båten er bygget i gjør den til en potensiell brannfakkel. Om ikke brannen starter innenfra, så er det ikke noe problem for en fiende å starte den utenfra - for eksempel med en fosforgranat.

Det er forståelig at de som i sin tid argumenterte for å bygge i glassfiber - i strid med rådene fra et samlet minevåpen - nå går i forsvarsposisjon.

Jeg reagerer imidlertid på at Ledal beklager mine uttalelser. Etter min mening er det langt mer beklagelig at noen mener at vi skal fortie opplysninger som mannskap og pårørende har krav på å få vite. Trygghet om bord i Sjøforsvarets båter skal ikke bygges på udokumenterte forsikringer fra de ansvarlige, men på fakta.

Fakta nå er at minevåpenets advarsler med hensyn til valget av glassfiber har vist seg å stemme. Jeg mener det ville være umoralsk av meg å fortie det. Da jeg i mai 1986 gikk ut og påpekte tilstanden til de gamle minesveiperne - med sine seilingsbegrensninger - var heller ikke det særlig populært. Om jeg personlig tapte på det, bidro det i hvert fall til at vi fikk bygget nye fartøyer, hvilket var hovedsaken.