Av advokat Geir Kjell Andersland, avtroppende gruppeleder i Bergen bystyre (V) I hvilken grad burde byrådet ha instruert kommuneadvokaten med hensyn til innholdet i dennes tilsvar til den foreliggende stevningen, eventuelt forhindret at kommuneadvokaten påberopte foreldelse på vegne av Bergen kommune?

Utgangspunktet er greit nok. Byrådet styrer kommunen på et politisk grunnlag, mens kommuneadvokaten skal være en kompetent faglig-juridisk instans uten å ta partipolitiske hensyn. I de fleste saker vil da også kommuneadvokatens kontor håndtere kommunens juridiske tvister uten å be om byrådets eksplisitte klarering, og tilsvarende vil nok byrådet, som oftest, betakke seg for å skulle mene noe konkret om de ulike juridiske anførsler.

Men i det parlamentariske styringssystem som Bergen kommune har utstyrt seg med, står byrådet, uansett sakens faglige eller politiske dimensjon, konstitusjonelt ansvarlig overfor bystyret i alle forhold som angår styringen eller forvaltningen av kommunen.

Samtidig som byrådet må ha teft og forstand til å holde fingrene fra fatet i mange saker som først og fremst bør håndteres faglig, kan byrådet aldri flykte fra ansvaret hvis kommunen blir utsatt for spørsmål, motforestillinger eller konfrontasjon. I den foreliggende sak synes byrådsleder å ha tatt utgangspunkt i hovedregelen om at kommuneadvokaten prosederer sine saker uten instruksjon fra byrådet.

Men denne saken er ingen vanlig rettssak for Bergen kommune. Den handler om en skandaløs behandling av en av samfunnets svakeste grupper, barnehjemsbarn, som påkaller moralsk ansvar og politiske grep snarere enn juridisk og prosessuell argumentasjon.

Når kommuneadvokaten derfor i denne saken gir uttrykk for at byrådet overhodet ikke har diskutert spørsmålet om hvordan han skulle møte det aktuelle søksmålet, er dette egnet til betydelig forundring. Her synes både den moralske holdning og den politiske teft å ha sviktet hos byrådet. Dessuten har de fleste partier i bystyret klart uttrykt at i saken om barnehjemsskandalen, må Bergen kommune komme opp med både en beklagelse og en erstatning. Så byrådet kan heller ikke skylde på manglende politisk veiledning fra sine foresatte.

Videre å vise til at de tre som har gått til sak med fordel kunne ha ventet med eventuelt søksmål til en billighetserstatningsordning blir foreslått for først å vurdere den, som byrådsleder uttaler, fremstår, i sammenhengen, som irrelevant formalisme.

Hovedpoenget i denne saken er at det foreliggende søksmål aldri skulle ha vært møtt med en anførsel om at saken er foreldet. En påstand om foreldelse må, uansett kommuneadvokatens sikkert formelt korrekte jus, selvsagt oppfattes som en provoserende avvisning av barnehjemsbarnas sak rent generelt. Poenget er jo at byrådet aldri skulle tillatt sin kommuneadvokat å prosedere på foreldelse.

Tvert imot burde byrådet, i samråd med kommuneadvokaten, ha kommet frem til et tilsvar som signaliserte vilje til en minnelig løsning eller forlik, for eksempel ved å vise til den billighetserstatningsordning som byrådsleder flere ganger har omtalt. I denne forbindelse er det grunn til å berømme statsråd Laila Dåvøys engasjement i saken og hennes uttalte vilje om også å ta et nasjonalt ansvar.

Det er derfor grunn til hilse med glede og forventning at statsråden og byrådslederen skal møtes senere i sommer vedrørende barnehjemssaken. Det viktigste nå er at ofrene for skandalen får en erstatning og en oppreisning, som om den ikke kan gjøre godt igjen alt det grusomme og tragiske de har gjennomlevd, så i hvert fall tydelig tilkjennegir samfunnets uforbeholdne unnskyldning og et løfte om at dette aldri må skje igjen. For øvrig egner denne saken seg særdeles dårlig for både juridisk-prosessuelle spissfindigheter og for å bli slått partipolitisk mynt på.