Det tar en tid før det bisarre i situasjonen står klart for meg. Vindusviskerne går for fullt, og hun er ... ute. «Alvorlig talt,» utbryter jeg, «hun må da for pokker legge ungen ned i vognen??! Det høljer jo ute!» Jeg stirrer vantro på kvinnen og ser idet vi passerer, det lille barnet. En liten gutt på knapt noen uker. Gyllen i huden, med store mørke, undrende øyne, som ser opp mot dråpene som treffer ham.

«Det er kanskje ikke så rart,» sier min bror fra førersetet, «ser du det ansiktet der? Hun der er ikke helt god.» Og det er da jeg ser det. Moren er tydeligvis narkoman og ruset. Hun beveger seg som en zombie og enser verken vær eller vind. Hun registrerer ikke regnet. Hun registrerer heller ikke at barnet blir vått. Hun går som om hun har tatt opp barnet nettopp for at det skal bli vått. Som om byrden hun har båret frem er for tung å bære.

«Ja men,» utbryter jeg opprørt «det går da ikke an at junkier på heroin får ha omsorg for små spedbarn?? Det er jo helt sykt! Hvordan kan det gå til? De er jo ikke i stand til å ta seg av seg selv, langt mindre et spedbarn??» Når realiteten går opp for meg, blir jeg taus. Jeg er fullstendig rystet. Morens fjerne steinansikt og babyens undrende øyne der han ser opp mot himmelen og ser … regn, blinker over netthinnen gang på gang. «Det er jo noen av de der som går på metadon,» fortsetter min bror saksorientert. Jeg begriper ingenting. Dette er en del av virkeligheten som jeg ikke trodde fantes i et oppegående samfunn. For i min naivitet trodde jeg ikke at narkomane fikk ha omsorg for små barn. Jeg trodde det stred mot enhver rettighet barn noensinne har fått nedfelt i FN-resolusjoner, traktater og direktiv. At det ett eller annet sted var slått fast at folk som dag inn og dag ut ikke gjorde annet enn å sakte drepe seg selv, ikke var regnet som skikket til å ha omsorg for barn. Naivt, ja vel, men dog. Jeg mente det var sånn at barn hadde rett til vern fra slike foreldre. At mine og andres skattepenger gikk til å sørge for at narkomane foreldre ikke automatisk fikk omsorg for egne barn. At det var derfor vi hadde barnevern. Så slikt som dette bare ikke kunne skje.

På et blunk er vi forbi. Jeg sitter og føler at jeg burde gjøre noe, ringe noen, påkalle noens oppmerksomhet. Barnevernsvakten, sosialkontoret, hvem som helst. Men når min egen bror som er «i bransjen» ikke ser ut til å reagere, eller reagerer med oppgitthet, føler jeg at det nå plutselig er meg som overreagerer. At det er jeg som er i utakt med tidens realiteter. At dette er en alminnelig del av virkeligheten nå. At det bare er jeg som ikke forstår: at problemet er for stort og utbredt til at man kan reagere. at der mangler ressurser at man ikke får til samarbeid med de rette instansene fordi alle er overbelastet utbrent brutalisert av en virkelighet hvor ingen har: hjemmel til å reagere før det er for sent, og hvor man ikke har anledning til å gripe inn før man har noe håndgripelig. For ikke å snakke om hvor saken koker bort fordi man ikke kan uttale seg om enkeltsaker, samt hvor sterke grupper og narkomanes pårørende slåss for narkomanes rettigheter og behov. Hvor man gambler med små barns helse og liv. Hvor narkomani ikke automatisk utelukker omsorg for egne barn. Hvor et flatt følelsesliv anses passende for omsorgsrollen. Hvor daglig omsorgssvikt praktiseres, støttet av offentlig snillisme gått fullstendig amok. «Mener du at dette er vanlig?» spør jeg min bror. Noe i meg kan ikke akseptere at realiteten kanskje er sånn. At det er for mange.

At noen greier seg. At det ofte går bra. At det ofte går helt galt. «Det er nok av sånne tilfeller,» svarer han, og jeg ser i et blink avisreportasjen hvor en lege advarer mot å sende et spedbarn hjem med en narkoman mor. Når barnet dør, hører man ikke mer. Hvor er barnets rettssikkerhet? Hvor er barnets grunnleggende menneskerettigheter?

Nyhetene bringer gledesbudskapet om at en kidnappet baby er kommet til rette. For noen timer var den prisgitt en utilregnelig kvinne, men fikk stell og alt endte bra. Hva med narko-babyene, tenker jeg da. Født i abstinens, ømfintlig for lys og lyd. Dømt til et liv med en fjern og utilregnelig mor. Som i beste fall ender som fosterhjemsbarn. Fra sted til sted med betalte foreldre, uten røtter, uten bånd og uten kjærlighet. Hvem sørger over de nyfødte som aldri kom til rette? Hvem har ansvar for den lille gutten i regnet? Lagt i armene på en ruset mor. Sendt hjem til en uviss skjebne. Hva med ham, og alle som ham? Er han bare et tiltak for å gi en junkie noe å leve for? Mors belønning for det daglige arbeidet med å holde liv i seg selv enda en måned, en uke, en dag? Et ungt par fikk fengsel for å ha ristet sin baby til døde. Hvem går i fengsel når en junkie-baby dør? Hvem bekymrer seg for en liten gutt i regnet? Det er stille natt. Det er vanskelig å sovne. Her er varmt og trygt. På min seng sover en stor svart hund. Varm og tørr og trygg for fare. For selv hunder er inne i kveld. Ute slår regnet mot rutene. Og det er jo lov å håpe. At selv en junkie-baby har fått tørre klær på. Og sover varm og tørr og trygg for fare. Det er jo lov å håpe. At selv spedbarn i natt er like varme, tørre og trygge som store, svarte hunder.

Av Anne-Karin Misje