Uansett har konferansen en fundamental internasjonal politisk funksjon som ikke må overskygges av negativ fokusering og steinkastende demonstranter. Selv om konferansens tema virker altfor stort og problemer knyttet til miljø og bærekraftig utvikling krever mer handling enn ord, kan vi allikevel ikke undervurdere viktighet av konferansen i Johannesburg. For etter min mening er det ikke bare et spørsmål om konferansens innhold men like viktig er konferansens arena og deltakere. Når mer enn 120 statsledere er villig til å være på et sted i mer enn en uke, må vi være enig i at det er en viss grad av seriøsitet i denne konferansen. Det er helt naturlig at statsledere må spise og må ha tak over hodet under oppholdet i Sør-Afrika selv om det betyr regning i millionklassen.

Denne konferansen er en viktig signal, spesielt til den unge generasjon i u-land som preges av elendige politiske, økonomiske og sosiale forhold. Man er liksom vant med at viktige beslutninger kun foretas på NATO, G8, Verdensbanken og Sikkerhetsrådets møter i Washington, New York, Brussels eller Genève. Vi hører bare om Nairobi hvis USAs ambassade blir bombet, om Nigeria når en kvinne skal steines, om Kairo når en selvmordsbomber slår til eller om Johannesburg når vestlige turister skal advares mot væpnede kriminelle. I denne konferansen forenes deltakere under et tema: miljø og bærekraftig utvikling. Uansett hva slags mektig økonomisk eller militær bakgrunn en statsleder har i forhold til andre, blir alle deltakere nødt til å ha samme fokus samtidig.

Endelig kan alle danne en felles plattform for dialog med hverandre. Kommunikasjon mellom deltakere blir fysisk og muntlig samtidig som den formelle skriftlige foregår. Statsledere får en sjelden anledning til å sosialisere og dette symbolisere en fellesskap som kan bidra til å avmystifisere kulturelle barriere og koder. Presidenter som har alltid snakker med hverandre gjennom bistandsministeren får endelig sjansen til å hilse på hverandre. Dette er en uhyre viktig brikke for videre utvikling av dialog og forståelse for nord-nør relasjoner uansett utfall av konferansen.

Johannesburg i Sør-Afrika utmerker seg som en by i et land som tross tragisk og komplisert politisk og historisk fortid har klart å unngå borgerkrig som kunne endt i blodbad. Dette er et viktig faktor som mediene og kritikerne burde brukt som reklame og eksempel for andre krigsherjede land om at uansett konflikter og bitterhet kan krig faktisk unngås. Vertsbyen Johannesburg fungerer som en «nøytral» arena og kan også bli brukt til å signalisere en maktbalanse ikke bare mellom u-land og vestlige land men også mellom land i det sørlige Afrika.

Men selvsagt er det opp til statslederne selv å avgjøre hvor mye de vil få ut av konferansen og hvor ærlig de er villig til å være når det gjelder å konkretisere problemer og løsninger knyttet til miljø og utvikling. De bør tenke alvorlig på at hundrevis millioner av menneskeskjebner ligger i deres hender. Hvis ikke tiltak som kan løse miljø og utviklingsproblemer settes i gang straks risikerer vi en forverring av det vi opplever i dag; høy barnedødelighet, lav levealder og forurensning av natur ressurser i u-land av grådige markedskrefter. Det er rett og slett et spørsmål om samvittighet og moral. Hvordan kan man skrive under på dokumenter om økt bistand til miljø -og utviklingsprosjekter når våpenhandel og plyndring av u-lands ressurser foregår mellom korrupte diktatorer og vestlige land bak kulissene?

En annen ting er hva vestlige medier velger å fokusere på. Vi har sett nok av slow motion bilder av løver som jakter på sebra i savannaland! Bruk denne anledningen til å trekke frem en seriøs analyse av hvordan verden har endret seg i forhold til miljø og utvikling siden Rio-konferansen i 1993. Den unge generasjonen, enten vi ser dem som aggressive demonstranter i Göteborg eller som gateselgere i Johannesburg, har et felles ansvar for fremtidens globale politiske og økonomiske dagsorden. De trenger inspirasjon og analytisk kunnskap som kan bidra til økt deltakelse og optimisme i hverdagen.

Kritikerne kan ha rett i at det blir mange ord og lite handling av slike storslåtte konferanser. Men for all del lar oss tenke på det positive også.

Av Emily Awuor