Av Odd W. Surén, Austrheim

Og på 1970-tallet forsto vi jo at Bjørn Sand var en annen enn Stutum. Når Otto Jespersen gjør rollespillet mer subtilt og er «Otto Jespersen», er nødvendigvis forskjellen mindre iøynefallende. Det som gjenstår for publikum, når vi skal avgjøre om Jespersen uttaler seg som mobbende privatperson, eller som en karikatur av en sådan, er settingen, altså at han ikke uttaler seg i en kronikk eller i et intervju, men som en figur i «Torsdagsklubben», og vi forstår det dessuten ved den uhyrlige grovheten i uttalelsene. Jeg oppfatter ham som en overdrivelseskunstner som karikerer bermens laveste uttrykksform, der fornærmelsene har tatt argumentenes plass. Han har valgt å gjøre det uten klovnenese eller narrehatt, han sitter ikke med en buktalerdukke på fanget, han er tilsynelatende Otto Jespersen. Men ved å la hver påstand falle på sin egen urimelighet (eller tror noen at det virkelig er rift om statsministerens ørevoks på «Plata» i Oslo?), forteller han oss jo, tydelig nok, at han uttaler seg som en karikatur. Han er en samfunnsrefser slik Olga Marie Mikalsen er en stor sangerinne. Hele poenget faller til jorda dersom han uttrykker sin bevissthet om dette. Han må late som om han virkelig er rasende. Og midt i tiraden stiller han også et vesentlig spørsmål, som kanskje smerter målpersonen dypere enn den flåsete sjikanen, nemlig: Hvorfor er du egentlig statsminister? Det er et glimrende spørsmål.

Jespersens praksis som komiker påkaller behov for én eneste sensurinstans, og det er Jespersen selv. Når han karikerer den gjennomsnittlige kverulant, det vil si de fleste av oss, spissformulerer han, i ekstrem form, et sett av oppfatninger som formodentlig allerede eksisterer. For å kvalitetssikre produktet sitt, er han da nødt til å stille seg spørsmål om konsekvensene ytringene får. Autoriteten i det uttalte forsterkes ved mediet det uttales i, og ved det faktum at det i øyeblikket står uimotsagt. Målpersonen kan dermed få inntrykk av at slike tanker om ham/henne faktisk eksisterer i folket. Situasjonen denne målpersonen er i, avgjør i så fall reaksjonen. Derfor er det atskillig verre når Jespersen & co mobber f.eks. de straffedømte i Orderud-saken, enn når «sjikanen» går ut over mennesker som med vitende og vilje har gjort en karriere av sin kjendisstatus. Bondevik har rundt seg et kollegium av vel ansette og taleføre borgere som representerer en annen oppfatning enn den «Jespersen» uttrykker. Ja, en stor del av folket vil straks rykke ut til statsministerens forsvar, hans store og sikkert velfortjente sosiale nettverk beskytter ham, slik hans goodwill både innenlands og utenlands også gjør. Det er ikke tilfellet med mennesker som utelukkende er kjent for befolkningen fordi de kanskje har begått en forbrytelse. Man må altså tenke nøye over hvilken retning man sparker i, og hvilke skader sparket forvolder.

«Jespersens» groveste uttalelser om Bondevik er, i kraft av overdrivelsene, døde og maktesløse i det øyeblikk de uttales. Norge «kjenner» statsministeren. Det må vi gå ut fra at statsministeren vet. En tilsvarende ytring, rettet mot mer anonyme personer, ville ha en ganske annen effekt. Det er det som er mobbing, å plage en som er ute av stand til å forsvare seg. Norges statsminister er alt i utgangspunktet forsvart, i kraft av sin posisjon.