Etter å ha lest kronikken i BT fredag 15. juni «Kirken og selvmord» av Jarle Veland, som en oppfølging etter konferansen, fikk jeg lyst til å skrive et brev til deg, kjære Kirke. Konferansen som var den første her i fylket, hadde fokus på etterlattes situasjon og hvordan denne kan bedres. I den sam-menheng ble du Kirke, også nevnt.

Mange etterlatte fikk møte hverandre, snakke sammen og knytte kontakt. Kontaktbånd som vi trenger å knytte nærme-re, både med hverandre, men også med fagfolk. Viktige og forskjellige støttespillere for oss som er etterlatt. Takk for at dere tok dere tid til denne dagen sammen med oss. Det betyr mer enn dere aner.

Konferansen berørte en rekke viktige spørsmål, bl.a. Kirkens forhold til selvmord. Jarle Veland sin kronikk fulgte opp dette spørsmålet. Den gir en kort historisk oversikt over Kirkens syn og holdning til selvmord, og etter min vurdering, også på oss som er etterlatt. Den hjalp meg til å få noe bedre innsikt i hvorfor du Kirke har hatt en holdning til spørsmålet om selvmord som jeg finner vanskelig og som jeg fremdeles dessverre synes å finne spor av.

Jeg hadde et øyeblikk en drøm at du Kirke, med ditt mangfold av mennesker, institusjoner og organisasjoner, hadde kom-mentert Veland sin kronikk. At du hadde mot til å gå videre på denne problemstillingen, hadde mot til å ta opp de mange utfordringene jeg ser du Kirke har i denne sammenhengen. Jeg hadde en drøm … at du ikke svarte med taushet, slik jeg selv har møtt deg i noen sammenhenger og som gjorde det van-skelige enda vanskeligere.

Jeg har fått en bør som er tung nok ved å være etterlatt etter et selvmord, jeg trenger ikke flere. Din taushet er for meg en slik ekstra bør. Heldigvis har jeg kontakt med mennesker som også er en del av deg, Kirke, som jeg har hatt og har god støtte av. Disse menneskene er blitt til perler i mitt liv, og kan stå som eksempel for mange andre.

Jeg vil utfordre deg og oppfordre deg, Kirke, bryt din taushet, kom og vær i dialog med oss som er etterlatt. Jeg har en erfaring jeg gjerne skulle ha vært foruten, men når jeg først har den, er jeg villig til å dele noe av den med deg, Kirke — hvis du kan bruke den.

Eller - kanskje blir det med drømmen -? Drømmen om en åpen og inkluderende Kirke med rom for alle mennesker, også for meg som etterlatt.

Men da må du snakke med meg Kirke, – fordi jeg vil LEVE.

Av Linda Amundsen, etterlatt