STEIN HUSEBØ

I skrivende stund er konferansen ennå ikke påbegynt, og utfallet er åpent. Interessant er at allmennpraktiserende leger har godkjent konferansen i sin helhet som faglig kurs. Psykiaterne fant ikke noe av faglig interesse. Hudlegene har godkjent 50 prosent som faglig kurs ...

Hele mitt liv har jeg oppfattet meg selv som en stor tviler. Det er jo rimelig ukritisk å tro på jomfrufødsel (kanskje naboen var på besøk?). Eller oppstandelse fra de døde (som anestesilege ville min forklaring vært at Jesus var helt nedkjølt på korset og mistet bevissthet og livstegn — noe vi vet er mulig - for deretter å våkne til igjen i en hule med litt bedre temperatur). Men tvilen har også uendelig mange andre perspektiver. Tvilen på at jeg består eksamen, både de mange små og den store.

Men det er fin historie og en vidunderlig bok (Bibelen). Den har hatt enorm betydning for mennesker, og er, om vi ønsker det eller ikke ønsker det - selve grunnlaget for kultur og verdisyn i vår del av verden. Den har også hatt stor betydning for meg.

Mange husker pastor Irgens i de tiår han regjerte i Storetveit Kirke. Hans datter satt på pulten ved siden av meg i åttende klasse. Jeg var dødelig blikkforelsket i henne uten å tore å si ett ord - i et helt år.

Da jeg skulle konfirmeres av pastor Irgens i 1958, var min indre konflikt om tro og tvil mer enn intens. Spesielt snublet min rettferdighetsmani over en bibeltolkning - at de som aldri fikk sjansen til å høre Guds ord - må forbli i helvete. Et annet fenomen som førte til mer enn tvil, var at de siste 2000 år - har kriger på grunn av religion - vært hovedårsaken til drap på mange hundre millioner mennesker. Dette oppfattet jeg som hinsides for hva jeg kunne tro på. Det ble en nær tanke at vi har tilstrekkelig religion til å hate hverandre - men ikke nok til å elske hverandre.

Et par dager før konfirmasjonen oppsøkte jeg pastor Irgens. - Dette klarer jeg ikke, sa jeg, - tvilen er for stor og den kristne mangel på toleranse er for stor.

Den myndige og kloke pastor så på meg, og tidde - nesten på grensen til ubehag. Så sa han: - Stein, du har vært den mest aktive i konfirmasjonsforberedelsen. Du har stilt ubehagelige spørsmål andre ikke har stilt. Dine spørsmål har mange ganger vært vanskelig å besvare. - Jeg tror jeg og Gud behøver deg - og du behøver oss. Gi oss en sjanse ...

Jeg har alltid vært svak for å gi noen en sjanse. Det ble konfirmasjon. Og nå i ettertid tror jeg pastor Irgens sitt budskap er selve kjernepunktet. Dette har mange formulert gjennom tidene, blant annet den greske dramatiker Eischylos for mer enn 2000 år siden: - Den, som med et åpent sinn vendt mot ham, lovpriser Zevs, vil oppleve visdom i hele sin fylde.

Navn er interessant. I den kristne religion heter Han Gud og sønnen heter Jesus. Grekerne kalte Han Zevs, i vikingtiden var det Tor og Odin. For noen milliarder mennesker er Buddha eller Muhammed navnet. Jeg hører med til dem som ikke tror at noen har forstått den hele og fulle sannhet. Jo mer jeg graver i den kristne og andre religioner, jo mer overbevist blir jeg om at vi snakker om sider ved samme sak, om menneskers lengsel etter Gud - og vise versa.

Noe mer, noe som er større enn meg. Noe jeg må strekke meg mot. Noe som trekker meg - som gir meg et helt nytt perspektiv - på liv og død - håp og kjærlighet - mennesker og natur - glede og sorg. Jeg kan ikke klatre gjennom luften til himmelen. Men jeg kan forestille meg himmelen, slik at det av og til lykkes å være noe, å ha et perspektiv på noe, som er større enn meg selv.

De tvilende, og det er mange av dem, vil kanskje si: - Helt OK for meg - suggesjon er et godt virkemiddel i livet. De troende innbiller seg at det finnes noe som ikke finnes, og det hjelper dem.

Men suggesjon er noe helt annet. På en dårlig dag, og dem har vi mange av, kan vi ta oss kraftig sammen. Vi trosser depresjonen eller forkjølelsen, fortrenger at vi ikke opplever å bli satt pris på av arbeidsgiver eller livspartner, biter tennene sammen, og kommer tidsnok på arbeid, selv om vi hadde mest lyst til å trekke dynen over hodet og bli liggende. Slike kraftanstrengelser er vanlige. De må ofte til, dersom hverdagen ikke helt skal stoppe opp.

Vårt forhold til Gud er noe mer enn å ta seg sammen. Som pastor Irgens den gangen sa: - Vi må gi Ham sjansen. Vi må slippe Kjærligheten inn i våre liv ...

For å uttrykke det på bergensk: Dersom du står ved Lille Lungegårdsvannet har du fantastiske muligheter til å beskue det som betyr noe for oss bergensere. Fløyen eller Ulriken gir nye og berusende muligheter til å betrakte og forstå, nesten fra den bergenske himmel.

Men det hele: Lille Lungegårdsvannet, Fløyen, Ulriken og Nordnes - eller ensomheten til enkefrue Hansen fra Sandviken, som er 86 år og nå bor på sykehjem, litt dement og uten besøk - eller den ubeskrivelige glede hos familien Iversen når datteren Linda blir født - kan i en større sammenheng ikke helt oppleves og forstås uten at vi oppsøker det gode vi ikke helt kan forstå - og klatrer høyere mot himmelen. Det finnes ingen stige. Vi må våge spranget.

De siste årene har tvilen på den ene siden blitt enda sterkere. Blant annet på om vi mennesker virkelig makter å se våre begrensninger og muligheter. Samtidig har troen, barnetroen blitt til et: - Ja!

Det er vanskelig å oppholde seg i et kirkerom, eller på sengekanten til en døende, eller i uberørt natur, eller å holde en barnehånd, eller å sitte en stjerneklar natt med blikket mot det uendelige - uten å undres, uten å bli berørt av dette «noe» som er større enn meg selv, som er fundamentalt forskjellig fra tvil.