Ruben falt ni og en halv meter rett ned fra en rulletrapp. Når du leser dette, spretter han kanskje rundt mellom julegavene og er helt i hundre. Visst er han et lite mirakel. Familiens eget julemirakel.

Vi i BT har egentlig ikke lov å skrive at noen har englevakt. Det er en klisje. Men kanskje vi kan gjøre et unntak i dag — på julaften? For som pappa Arild Pettersen sier:

— Ruben skulle jo egentlig ikke være her lenger. Dette er altså fortellingen om en sta guttunge som klamret seg til livet og en familie som klamret seg til håpet. Om leger som tryllet litt på operasjonsbordet. Om de mange gode hjelperne.

Dette er fortellingen om lille Ruben. Han som egentlig skulle vært død.

11. FEBRUAR I ÅR. Nedtellingen har begynt. Om to uker setter familien Pettersen Gjevik seg på charterflyet til Lanzarote. Marita (13), Anders (9) og Ruben kan knapt vente: 14 dager i badelykkeland.

Ved 14.30-tiden tar mamma Irja Gjevik barna med på en liten handletur til Vestkanten. De siste innkjøpene skal gjøres før koffertene pakkes.

Mamma og Marita jakter klær hos Hennes & Mauritz. Anders og Ruben kan styre sin begeistring for den slags sysler. De løper utålmodig frem og tilbake. Ulykkesfuglen Ruben har allerede dunket hodet i svingdøren og skrapt seg på en av benkene. Nå venter minstemann og storebror bare på at jentene skal bli ferdige. Da har nemlig mamma lovet dem iskrem.

Irja er på vei til kassen. En intens summelyd stiger brått opp fra underetasjen. Irja skvetter til, morsinstinktet slår henne nesten i bakken. «Det er Ruben», tenker hun. «Det har skjedd noe med Ruben».

Så hører mamma storebror Anders hyle. Hun løper mot rulletrappen. Kikker ned. Der ligger minstegutten hennes. Livløs. I en blodpøl.

RUBEN HAR BØYD seg over gelenderet. Kanskje har han satt jakken fast i rulletrappen. Uansett har han mistet fotfestet og blitt løftet over den usikrede trappekanten. Deretter har han falt ni og en halv meter rett ned i bunnen av en annen rulletrapp.

Ruben lever, men er i ferd med å forsvinne. Hjertet stanser. En kvinnelig ansatt på Vestkanten og vekterne ved senteret løper til. Førstehjelpen deres puster nytt liv i femåringen.

Så kommer ambulansen. Rubens hjerte stanser på nytt, men hjelpes i gang av vekterne og ambulansepersonalet.

Femåringen er på vei til Haukeland Universitetssykehus. I ambulansen sitter mamma Irja. Klokken har frosset fast, minuttene med sirenelyd kjennes som år.

RUBEN BLIR LAGT I KOMA. Han har store hodeskader, brudd i nakken, brudd i kragebenet, punkterte lunger, to brukne ribben, brist i høyre overarm og brist i høyre hånd.

«Tilstanden er kritisk og ustabil», skriver vi. Det gjør pressen alltid, når noen kan dø hvilket sekund som helst. Men sekundene i Rubens tilfelle blir til timer. Og timene så smått til en dag, to dager.

Så er det duket for et nytt drama. Trykket i Rubens lille hode er altfor høyt. Legene må gjøre en nødoperasjon. Går den minste ting galt, blir ikke Ruben mer enn fem år gammel.

Kirurg Frode Svendsen og hans mannskap klarer å stabilisere trykket. Men det trenger ikke bety mer enn at Ruben er sikret noen dager ekstra. Fire nye døgn snegler seg av gårde. Så tar en av legene mamma og pappa til siden:

«Dere kommer til å få beholde Ruben».

Tårene triller, men de vonde tankene gir ikke slipp. For hvilket liv vil han få?

«Bare vi får gutten vår hjem. Det er det viktigste», tenker Irja og Arild.

Ti dager har gått. Ruben blir koblet fra respiratoren. Kommer han virkelig til å klare dette?

Så, 15 pinefulle døgn etter fallet. Minstemann har noe på hjertet:

«Mamma», sier han plutselig.

Det er da det går opp for mor og far: Lille Ruben har slått døden knockout.

6. DESEMBER. Junior er blitt seks år. Forvandlingen er et tryllenummer av rang.

— Hvorfor har dere kake på bordet, mamma? Seksåringen er nettopp kommet hjem fra barnehagen, og synes det er litt frekt at mamma serverer eplekake til vilt fremmede uten å ha rådført seg med ham.

Ruben er en sta og egenrådig ung herremann. I februar var det ingen som trodde han mot tampen av året skulle svinse rundt i stuen på Hjelteryggen - med et lurt glis klistret over hele ansiktet.

Neste år begynner han på skolen, ett år forsinket. «Det er helt utrolig at han har overlevd», sa legene på Haukeland

Men Ruben har ikke bare overlevd. Han er blitt seg selv igjen. Den samme lille tøysekoppen. Seksåringen erter fotografen. Plutselig spretter langfingeren i været.

Mamma smiler litt oppgitt. Minstemann elsker å «bølle».

— Ned med fingeren, fantegutt, befaler hun.

— Han har alltid vært vilter. Det er Ruben fremdeles. Han eier ikke hemninger. Han er den samme rakkerungen i dag som han alltid har vært, humrer pappa.

— Og glimtet i øyet har han i hvert fall bevart, sier mamma.

Hun ler, og forteller om «sementhodet» til Ruben.

— Da han ble operert, måtte kirurgen fjerne deler av kraniet. Kraniedelene ble frosset ned, og i august ble de satt inn igjen sammen med såkalt bensement. Noen uker senere var Ruben ute og lekte. Naboen hadde nettopp startet sementblanderen. Ruben fikk forklart at han holdt på å mure ny garasje. Men guttungen var ikke særlig imponert. For som han sa: «Jeg har støyp i hodet, jeg!»

MEN RUBEN ER IKKE helt frisk. Han kommer til å få varige mén. Han har en hodeskade, som gjør det vanskelig å konsentrere seg. Korttidshukommelsen er svak. Den motoriske funksjonen i hele venstresiden er nedsatt. I dag bruker han skinne på venstrebenet. Ruben har lett for å snuble, og blir fort litt sliten. Han har utviklet epilepsi, og går på medisiner. Siden seksåringen ble utskrevet i slutten av april, har han heldigvis ikke hatt flere anfall. Ruben har vært til behandling på Vestlund rehabiliteringssenter i to og en halv måned. Ekspertene vet ennå ikke hvor mye skadene vil hemme ham, og hvor mye han kan trene seg opp.

— Det går bra i dag. Men hvordan hodeskaden vil prege Ruben, vet vi først når det stilles større krav til ham senere i livet. På skolen og i arbeidslivet, sier pappa.

Synet kan også være hemmet. Før ulykken kunne Ruben skrive navnet sitt. Det kan han fremdeles, men av og til blir bokstavene speilvendt.

— Han elsker å leke med verktøyet til pappa. Men det er ikke lenger like lett å treffe spikeren, forklarer mamma.

Mor og far er nøkterne optimister. Fremskrittene har vært formidable, men familien er forberedt på stagnasjon.

— Men ekspertene sier at gutten vår vil klare seg på egen hånd når den tid kommer. Det er det viktigste.

I DAGENE ETTER ULYKKEN, ble foreldre advart mot å la barna ta rulletrappen alene.

«Brannfakkel etter rulletrappulykken:

— Barn må holdes i hånden», lyste det fra førstesiden av Bergensavisen.

«Ber foreldre skjerpe seg», var tittelen på selve saken.

Det gjorde vondt. Mamma Irja følte det som et direkte angrep på henne.

— Det er nok mange som tenker: Hvor var moren da ulykken skjedde? Men hva skal du gjøre? Du kan jo ikke ha barna dine i bånd, heller. Men det er klart jeg har klandret meg selv, sier hun.

Ektemannen Arild overtar:

— Det skal uansett være umulig for en femåring å komme seg over armlenet på en rulletrapp. Hadde trappen vært sikret, ville ikke dette skjedd. Han understreker likevel at familien ikke er bitre.

— De på Vestkanten har oppført seg profesjonelt i etterkant av ulykken. Sikringen kom raskt på plass. Det er alltid slik at det må en ulykke til.

IRJA OG ARILD har så mange de vil takke. Det er så mange som har stilt opp.

— Kvinnen og vekterne som var en av de første til ulykkesstedet, og som fikk gitt Ruben førstehjelp. Kvinnen er i dag en venn av familien.

ý Deres inngripen var helt avgjørende for at dette gikk bra, sier pappa Arild.

— Ambulansepersonalet. Hver gang Irja hører en sirene, tenker hun på at hun ikke har fått takket livredderne på Rubens ambulansetur.

— Personalet ved intensivavdelingen og barneavdelingen på Haukeland Universitetssykehus. Familien har utviklet et nært forhold til flere av legene og sykepleierne.

— Barnehagetantene i Knarrevik korttidsbarnehage.

— Tantene stiller hele tiden opp for Ruben. Mye mer enn det som kreves av dem, sier mamma.

— Hjelpetjenesten i Fjell kommune. Ruben får ti timer med spesialpedagog i uken, samt mange timer med fysioterapeut.

— Alt har fungert. Vi har ikke en ting å sette fingeren på. Vi har ikke måtte kjempet for noen ting, sier mamma og pappa.

OG SYDENFERIE BLE det også til slutt. I helgen satte familien seg på flyet med et juksejuletre fra IKEA og kilovis med pinnekjøtt i bagasjen. Jule- og nyttårshelgen tilbringes på Gran Canaria.

Ruben kaster seg i fanget til mamma.

ý Hva ønsker du deg til jul, spør vi. Seksåringen blir litt sjenert. Han har skrevet brev til julenissen. Innholdet er imidlertid hemmeligstemplet, må vite.

Pappa røper nå likevel at en skrivepult troner ganske høyt på listen.

— Men egentlig er ikke julegavene så viktige i år. Livet ble snudd helt på hodet. Nå er det snudd tilbake igjen. Det er vår julegave. Vi har fått så mye styrke i oss selv. Samtidig har det vært en enorm inspirasjon å se hvor sterk Ruben har vært. Det er han som har klart dette, sier mamma Irja.

Og spør:

— Kan vi ikke få ønske alle våre gode hjelpere en riktig god jul og et godt nyttår?

Vilter luring: Familien Pettersen Gjevik fryktet at de aldrio mer skulle få se dette smiler. Ruben hadde andre planer. (Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen)