Jeg drikker for mye øl. Jeg røyker for mange sigaretter. Det bekymrer meg i mindre grad.

Jeg ser for mange Brann-kamper. Jeg bryr meg for mye om bevegelser, taktikk, manglende innsats og den altoverskyggende skjebnen: jeg skal aldri lykkes.

Som Brann-mann.

Mitt lykkeligste øyeblikk: da to danske, kvinnelige leger endelig drog mine to velskapte tvillinger ut av magen på min kone, den jeg elsker høyest på jord. Mitt verste øyeblikk: da jeg i i et øyeblikks forvirrelse holdt på å forlate kvinnen jeg ikke kan leve uten.

Midt imellom, og langt fra uvesentlig, for ingenting av det man erindrer er uvesentlig: hele mitt voksne og nesten voksne liv som engasjert tilhenger av et fotballag. En enhet av 11 mann som jeg venter skal forløse en indre smerte som jeg vet er en alvorlig sykdom. Ikke et virus som tiden vil krige i stykker, men en tilstand som har ødelagt søndager og nå mandager i mitt snevre manns minne. Menn jeg nå er betraktelig eldre enn, menn jeg analyserer og prøver å oppmuntre samtidig som jeg holder min distanse. Jeg skriker, hyler, svetter og hopper. Alt for å få det ut. Få det til. Få dem til.

Spillerkjøp, spillersalg. Norge, Europa, Afrika, mitt Brann er globalt. Og fatalt. For her sitter jeg. Med mine minner om enkeltkamper, tapermedaljer og fortapt fortapelse.

Min beste italienske venn kjøpte i forfjor en hest og kalte den Brann. Hele fjorårets sesong spiste jeg kalkunpølser før bataljene for å sikre seier som blandingsproduktet hadde gjort første gang jeg inntok måltidet. Her er jeg i all min hengemageprakt. Min beste italienske venn har solgt hesten. Brann har solgt skinnet og hyrer inn Tommy Sulen til pauseunderholdning. Min bestemor har Alzheimer. Det er ikke hennes feil, hun er og var et skjønt menneske. Det er fotballklubben som har sviktet meg. Det er Branns demens jeg sliter med.

Jeg vil ikke. Jeg vil ikke mer. Jeg har mine soleklare mangler. Jeg skulle lært mine uklanderlige barn andre sanger enn dem jeg finner på Brann-cd-en. Jeg skulle vært mer til stede i hjemmet søndagene. Og nå mandagene. Forbannet være dem.

Jeg fortjener bedre. Jeg fortjener et Brann-lag som går til hver bidige kamp med en fandenivoldskhet som reflekterer supporterskarens innstilling. Jeg fortjener en klubb som viser meg respekt som tilhenger. Jeg fortjener et lag og en klubb som er der for meg for en gangs skyld. Alt er ikke poeng, alt er ikke ballen i nettet, men målet og higen etter dem begge skylder de meg.

Å ville. Å vise det.

Det kommer aldri til å skje.

Stian