debattAv Gunnar Helge Carlsen

Zola fikk oppreisning. Artikkelen «Jeg anklager», som var rettet mot republikkens president, avslørte høyforræderiet bak jødeforfølgelsen av den hederlige kaptein Alfred Dreyfus for spionasje. Dreyfus ble omsider frikjent.

Uten sammenligning for øvrig: Redaktør Arthur Berg i den lille bergensavisen Dagen, sto i en årrekke på barrikadene for den forfulgte byråsjef Harry Lindstrøm. Også i den saken var redaktør Berg på siden — en outsider i norsk presse. Arthur Berg var jo sta? Kompromissløs i sitt syn at Harry Lindstrøm var politisk forfulgt. Nå får Arthur Berg oppreisning.

Gunnar Garbo redegjør i Bergens Tidendes kronikk 19. mars for Lindstrøm-saken. Han omtaler en modig bok av en mann som heter Hjalmar Markussen, som på eget forlag har utgitt et dokumentarskrift om Harry Lindstrøm. Garbo kaller kronikken «Et politisk justismord». Den er en tankevekkende «Jeg anklager»-artikkel. Den rammer oss alle som i Kings Bay-årene - i rettsvesen, i politikk, i presse - var delaktige i å gjøre Harry Lindstrøm til syndebukk i den betente partipolitiske Kings Bay-prosessen. Som overlot Harry Lindstrøm til en brutal skjebne.

Gunnar Garbo antyder et portrett av Trygve Lie. Statsråden som ville «kvitte seg med den storkjeftete bryåsjefen Lindstrøm». Og som - i egeninteresse - knekket ham. Det renner meg i hu at Helge Krog falt i triste tanker, allerede da avisene brakte nyheten om at Trygve Lie var utnevnt til FNs første generalsekretær: «Det varslet ikke godt når nasjonenes delegerte kunne mene seg tjent med denne plumpe kyniker og røvergløgge opportunist ...»

Gunnar Garbo skriver: «Harry Lindstrøm er for lengst død og kan aldri få den oppreisning han burde fått i levende live...» Men det vi - som den gang forvaltet presseansvar - kan gjøre er å innrømme at vi, som Garbo skriver, «den gangen grillet et klosset enkeltmenneske på Kings Bay-affærens brennalter».