Av Helge Dyvik

Det er nesten folketomt i gatene. Jeg velger en lys, grønnlig bunnfarge med høy metning. Jeg har effektivt utstyr, og snart er veggen fullstendig dekket. Ikke et spor er igjen av Nordens ledende graffitiartister. Isteden lyser mitt monokrome kunstverk blekt og uttrykksløst over fortauet.

Jeg lurer på hva kuratorgruppen Kommando vil si i morgen.

Antakelig vil de si at det slett ikke var slik de og Bergen kommune hadde tenkt at veggen skulle se ut. For en lumpen rasering av et høyt profilert og kommunalt påkostet utsmykningsprosjekt, vil de si. Alle med sans for de visuelle uttrykk i det bergenske byrom vil bli triste til sinns av å måtte se på en slik egosentrisk, talentløs selvutfoldelse, vil de kanskje til og med fremholde.

Med andre ord, kuratorgruppen vil skjønne at selv om jeg ikke mestrer graffitikunstens estetikk, så mestrer jeg dens vesen til fullkommenhet. De kommer naturligvis til å mislike mitt verk intenst, og nettopp derfor kommer de til å innse, i overensstemmelse med sin egen ideologi, at de vil ha godt av å se på det. Hver dag. Måned etter måned. År etter år. Så de kan for skams skyld ikke gjøre annet enn å la det stå.