DET SOM NÅ topper seg som en personstrid mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg, om hvem som skal lede Det norske Arbeiderparti, har vært en selsom forestilling. Forestillingen er bare i begrenset grad regissert av krefter i Arbeiderpartiet.

Den er drevet frem av et noe spesielt samspill mellom enkeltpersoner i partiet — til dels på høyt nivå – og deler av pressen, som har satt seg fore å gjøre ende på Thorbjørn Jaglands politiske karriere. De samme kreftene lyktes i å få ham til å trekke seg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat. Nå skal han fjernes som partiets leder.

DET SELSOMME TRER tydelig frem når vi vet at bakgrunnen for aksjonen er påstanden om, at det er det delte lederskapet som er roten til alt det onde i Arbeiderpartiet. Den påstanden holder ikke vann, og det er trolig rett som en sa det at knapt en eneste Ap-velger lot være å stemme Ap i fjor høst på grunn av det delte lederskapet.

Det var ikke tema. Det var statsminister Jens Stoltenberg som regisserte og frontet valgkampen, og det var mange som syntes han gjorde det godt. Men han tapte så det suste, og påførte partiet sitt et historisk nederlag. I den grad velgerne sa nei til Ap, så var det Jens Stoltenberg de sa nei til.

Men landets største avis har senere, nesten dagstøtt, skrevet om det delte lederskaps forbannelse. Det er i denne prosessen avisen har hatt god støtte av anonyme bakspillere helt opp på statsrådsnivå, som angivelig har fôret avisen med påstander om at det er Thorbjørn Jagland som er problemet. Med sånn styrke er dette blitt fremført at ingen må bli forundret over om Aps tillitsfolk og velgere etter hvert aksepterer problemstillingen. De leser jo om det hver eneste dag.

THORBJØRN JAGLAND PRØVDE på en pressekonferanse før jul å ta tyren ved hornene, og inviterte til en åpen debatt i partiet om lederskapet. Mandag vil han etter alt å dømme informere sentralstyret om at han er kandidat til ledervervet på landsmøtet til høsten. Dette får han sviende kritikk for.

Men han kan knapt lastes for at han sier fra om sitt kandidatur før fylkesårsmøtene tar til, selv om det fører Jens Stoltenberg opp i en kattepine. Den kattepinen er det opp til Stoltenberg å håndtere.

Dersom det var de store mediene som skulle velge ny leder i Arbeiderpartiet, så ville Jagland være sjanseløs. Men det er nok flere tungvektere enn Thorbjørn Berntsen som støtter ham, og for mange tillitsvalgte er Jagland den de mest forbinder med Arbeiderpartiets sjel. Derfor er ikke kampen så ujevn som Verdens Gang vil ha det til.