Med sarkasme og harme spurte statsminister Ariel Sharon hvorfor Israel ikke kunne slå til mot palestinske selvmordsterrorister når USA bombet i Afghanistan for å få has på Osama bin Ladens base.

Den palestinske utgaven

Det som gikk an for USA måtte være tillatt for andre, og Sharon meldte derfor Israel på i krigen som president George W. Bush erklærte 11. september. Sharon bekjempet terrorismens palestinske utgave.

Riktignok bombet israelske fly Yasser Arafats selvstyreinstitusjoner, men det var logisk for Sharon, som kalte Arafat den hovedansvarlige for palestinsk vold og terror. Sharon fanget Arafat og han fanget Bush, i presidentens egen retorikk.

Etter 11. september presset USA Israel for å få fred i Midtøsten til å bygge en allianse bak krigen i Afghanistan. Da selvmordsbombene smalt, flyttet Washington trykket over på Arafat og ga Sharon frie hender: Det var forståelig at Israel svarte når det ble angrepet.

Sharon behøvde knapt lov fra USA, for han hadde brukt hendene som han ville siden han ble statsminister. Men nå slo han til med amerikansk ryggdekning, mens Arafat ble isolert. Arafat havnet i israelsk husarrest, hvorpå USA måtte si at han ikke var så irrelevant som Sharon påsto.

Å få andre til å avstå

Forsøkte USA å påvirke Sharon ved å godta hans militariserte politikk i stedet for å øve et avvisende påtrykk på den israelske regjeringen, var utfallet forsiktig uttrykt åpent. I Midtøsten-konflikten opptrer terrorfenomenet i en annen politisk sammenheng enn når to fly rammer to tårn i New York.

Det illustrerer også USAs vansker med å avholde andre land fra å følge det amerikanske handlingens eksempel. Dertil er ikke terrorkrig entydig, noe FN ble minnet om da verdensorganisasjonen besluttet å kvele terrorismens pengekilder: Nå måtte ikke ethvert diktatur få fullmakt til å knuse opposisjon ved å kalle den terroristisk. Det er her et stilbrudd at USAs anti-terror-allianse med muslimske land ikke er et demokratiforbund.

USAs nære partner etter 11. september ble et militærregime, fordi Pakistan grenser til Afghanistan. Og så ble neste brannfare, etter Midtøsten, enda en krig mellom Pakistan og India, begge nå atommakter, om enn ikke så veldig mektige kjernefysisk.

Da muslimske ekstremister angrep det indiske parlamentet 13. desember, blusset Kashmir-konflikten, som alltid ulmer, opp igjen, og India overtok som Israel USAs argument for handling: Terrorister med baser og støtte i et annet land hadde rammet India i dets hjerte, og India hadde rett til å forsvare seg, om nødvendig ved å angripe basene i Pakistan.

En indisk-pakistansk krig er farlig uansett, og farligere nå enn tidligere. Den ødelegger også for USA, militært til stede i Afghanistan og i det eventuelt angrepne Pakistan, som veksler mellom rollene som terroristmotstander i Afghanistan og terroristvenn i Kashmir. For USA er situasjonen kinkig som den er, med trusselen om indisk gjengjeldelse over grensen til Pakistan.

Pakistan har støttet de muslimske separatistenes krav om å løsrive den indiske delen av Kashmir fra India, men de pakistanske myndighetene hevder at støtten er politisk, ikke militær. India mener noe annet og trappet etter angrepet på parlamentet i New Delhi 13. desember opp både retorikken og de militære tiltakene.

Demonstrativt forteller regjeringen at den tåler en krig, vel vitende om at det pakistanske militærregimet godtok USAs krig i Afghanistan for å få amerikansk bistand og berge Pakistans økonomi.

USA som brannmann

Det betyr ikke at India ønsker krig, men at nervekrigen skal få Pakistan til å ta de skyldige bak aksjonen i New Delhi og gruppene som opererer i Kashmir. Så antas det at pakistansk passivitet i neste omgang kan åpne for indiske aksjoner etter amerikansk mønster mot ekstremistbaser i Pakistan, hvor regimet utfordret islamske krefter ved å samarbeide med USA og provoserer dem mer ved å gi etter for Indias krav.

India har pekt på to pakistanske grupper, og USA erklærer dem som terroristgrupper og setter dem på listen over forbudte organisasjoner. Det skjer for å stagge India og for å få Pakistan til å handle i stedet: Tok general og president Pervez Musharraf Taliban, tar han også dette.

Nyhetsbyråene gjengir en indisk militær: Når USA får jage terrorister i Afghanistan og Israel forfølger dem i Gaza, må også India kunne forsvare seg. Supermakten bestemmer terrorkrigen ved selv å føre den, men får nok å gjøre også med å forhindre at andre fører sine terrorkriger like suverent.