På den ene side brenning og ødeleggelse av synagoger i Frankrike og på den annen side fundamentalister som uten reservasjoner godtar Israels rasering av den palestinske infrastruktur på Vestbredden.

I Bergens Tidende den 30. april d.å. uttaler en innsender at «Direkte uforståelig blir det når verden går inn for å opprette en stat inne i Israel» (uthevet av meg). For denne innsender er m.a.o. Israel lik også hele Vestbredden. En annen innsender samme dag skriver at «Myten om et palestinsk folk er laget av Arafat & co». Deretter lurer han på hvilke karakterer Gunnar Stålsett og Kåre Willoch fikk i historie på skolen.

Den såkalte Balfour-erklæringen høsten 1917 la det formelle grunnlag for den senere opprettelse av staten Israel. Den britiske utenriksminister Balfour undertegnet en erklæring hvor det bl.a. het: "Hans Majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for jødene i Palestina". Undertegningen skjedde etter forhandlinger med ledende jøder, bl.a. Chaim Weizmann, den senere president i Israel.

Balfour-erklæringen var utvilsomt også årsaken til en stadig økende immigrasjon av jøder i Palestina, særlig etter jødeforfølgelsene i Tyskland i 1930-årene. Resultatet ble en tilsvarende voksende utålmodighet m.h.t. opprettelsen av en jødisk stat. Det er således symptomatisk at den senere politiker Menachem Begin var leder for terroristorganisasjonen Irgun Zwai Leumi som var ansvarlig for blodige terrorhandlinger mot palestinere og britiske myndigheter i Palestina. En annen jødisk terroristorganisasjon, den såkalte Stern-banden, var bl.a. ansvarlig for mordet på Folke Bernadotte i september 1948. I den pågående og opphetede debatten om de palestinske terrorhandlingene i Israel, har vi lett for å glemme at jødene benyttet seg av tilsvarende metoder for å påskynde opprettelsen av staten Israel.

Både FN og jødene var selvsagt klar over at dette vedtaket ville føre til konflikt. Det man i ettertid kan beklage er at palestinerne og de omkringliggende arabiske stater ikke med en gang grep sjansen til å opprette en palestinsk stat. Helt siden Balfour-erklæringen hadde britene fremholdt at det var en forutsetning. Det er også å beklage at de arabiske statene ikke tok konsekvensen i 1950— og begynnelsen av 1960-årene av at staten Israel var endelig opprettet. Først etter de fatale krigene i 1967 og 1973 synes dette faktum å ha blitt forstått. Frem til da hadde Israel verdenssamfunnets sympati, en sympati som dessverre ble utnyttet til israelsk opprettelse av nybygger-kolonier på Vestbredden. Det er antydet at det p.t. bor ca. 200 000 israelere på Vestbredden og at statsminister Sharon er innstilt på en betydelig økning av dette antallet. Dette til tross for gjentatte resolusjoner i Sikkerhetsrådet med henstillinger til Israel om å oppgi okkupasjonen av områdene på Vestbredden.

Tatt i betraktning verdenssamfunnets honnør til jødene ved vedtaket om opprettelsen av staten Israel, ville det ha vært naturlig om den samme stat hadde vist en ydmyk holdning overfor FNs anmodninger om å frigi de okkuperte områdene. Neppe noen kan se for seg en endelig fred i området hvis det ikke skjer.

Det er på denne bakgrunn vi må se den beklagelige utviklingen i forholdet mellom de palestinske selvstyremyndigheter og Israel. En kime til bedring av forholdet kan være at Arafat er sluppet fri fra sin ydmykende isolasjon, at en FN-kommisjon så fritt som mulig får gjennomføre en undersøkelse av hva som skjedde i Jenin og at palestinske terrorhandlinger opphører.

Av Ole Johan Giertsen