innblikk GEORG ØVSTHUS

I en folkeavstemning avviste irene, de få som brydde seg om å mene noe, Nice-traktaten. Den ble til som enda et komplisert EU-kompromiss og åpnet for å ta opp nye medlemsland. Etter avstemningen i Irland kom det vanlige kriseoppslaget: EU var sjokkert og satt tilbake.

Det var EU ikke. EU er vant til dette. Danmark sa nei til Maastricht-traktaten, og EU overlevde og gikk videre på grunnlag av traktaten danskene forkastet. De fikk til gjengjeld noen innrømmelser til eget bruk.

Bøyelig nok EU er en fleksibel organisasjon, bøyelig. Den brekker ikke. På den andre siden oppfattes EU nettopp som ubøyelig når politikk forvandles til direktivstyring. Direktivene springer ut fra de store traktatvedtak i EU om samordning på felt etter felt i økonomi og politikk.

Felles for begrepene bøyelig og ubøyelig er bildet som skapes av EUs dynamikk og utviklingskraft hevet over at EU-borgeren står i et stemmelokale og skal påvirke dette. Markedet og overnasjonalitetens direktiv innsnevrer begge det politiske rom. Det som gjenstår kalles ministerrådmøter og toppmøter, hvor demokratiets valgte ledere snakker sammen og deretter til folket på en pressekonferanse.

I dette bildet går EU sin gang ubønnhørlig bøyelig og ubøyelig, og danske og irske nei endrer den ikke. Det vitner om EUs evne til krisehåndtering, systemets styrke, men forsterker den pedagogisk-psykologiske svakheten overfor folket som deltager i politikken.

Bildet er farlig for EU. I sin leder etter EU-møtet i Göteborg skriver den svenske avisen Dagens Nyheter om den yngre generasjonens forhold til politikk og advarer mot følgene dersom folkeavstemningen i Irland enkelt uskadeliggjøres ved at spillereglene endres i etterhånd. Toppmøtets poeng ble å understreke at den irske avstemningen ikke betydde noe.

EU omsvermes av land som vil inn på jakt etter politisk tilhørighet og penger de trenger, men er på samme tid en aktør som må sette inn kontaktannonser for å nå folk.

Omfavnelse I Attac og andre protestbevegelser mobiliserer med kampropene mot markedsliberalisering, globalisering, overnasjonale selskap, EU-direktiv og rik-verden-dominans og for miljøavtaler, og de forfølger den rike verdens ledere og institusjoner fra møteby til møteby, fra Seattle til Göteborg.

Kapitalister og anti-kapitalister i alle land forener seg om det at penger betyr alt. Derfor går alarmen når Verdens handelsorganisasjon eller EU har sine samlinger. Det er i dag tryggere å arrangere NATO-møter om militære ting.

Protestantene får en tofrontskrig. De angriper det som rundt kalles Makten, men skaper med sine demonstrasjoner scenene eller anledningene der tidens svartkledde og maskerte stormtropper dukker opp så ikke bare et toppmøte, men også protesten mot det ødelegges. Det er en planlagt og ledet vold hvor politiet lokkes til å bli deltager for å få bevist fiendens ondskap.

Det overnasjonale EU møter den internasjonaliserte eurovolden. Dens talsmenn forsvarer volden på pressekonferanser, som kan holdes når man ikke tilhører den europeiske nynazismen, og spør hvilket samfunn det er som tvinger ungdom til å beskytte seg mot politiet, for eksempel ved å knuse butikker og restauranter. Da bør også de brune stormtroppene få stille opp og spørre hvilket samfunn det er som tvinger også dem til å øve vold.

Omfavnelse II Hvis jeg ledet Attac, ville jeg også bli nervøs for hver statsminister som omfavnet organisasjonen og ba om medlemskap. Vel skal Attac bevege regjeringene til handling, men ikke ved å bli en organisasjon for det politiske establishment.