John Ludvig Larsen

Verden er i rask forandring. Norsk bistands— og innvandringspolitikk er basert på forholdene slik de var for 20-30 år siden, og er ikke tilpasset situasjonen slik den er i dag med store folkemasser på flukt, overbefolkete flyktningleirer og millioner av mennesker som lever under ubeskrivelig dårlige forhold. Når vi i perspektiv av dette ser på vår innvandringspolitikk, så er den lite effektiv, hjelper for få, er uøkonomisk og tungrodd. En av de grunnleggende årsakene til dette er at den ikke anses som det den i virkeligheten er, nemlig en del av bistandspolitikken. De som kommer fra den tredje verden og søker om norsk statsborgerskap er, bortsett fra det lille mindretallet som er reelle asylsøkere, innvandrere som kommer her av økonomiske, sosiale eller helsemessige grunner. Man kan strides om hvor grensene for den ytterste fattigdom og nød skal settes. Uansett vil det være utallige mennesker rundt om i verden som vil kunne oppfylle de norske kriteriene for opphold på humanitært grunnlag, et rimelig anslag er 600-800 millioner. Alle forstår at så mange kan ikke vi ta imot. Et annet og viktigere faktum er også umiddelbart klart: De som makter å komme seg frem til Norge og inn i landet, er ikke de som aller mest trenger hjelp. Sistnevnte gruppe består nemlig av dem som er for svake og for fattige til å nå frem til oss. For at vi skal kunne rekke frem til og hjelpe flest mulig av disse elendigste, må vi hjelpe dem der de er. Det vil være det enkleste, det mest effektive og det mest økonomiske.

En politikk som ovenfor skissert krever at vi ser på innvandring og bistand som et hele og betrakter de penger som anvendes her som et totalbeløp, hvori det inngår både utgifter til innvandring i Norge og midler som går som bistand til utlandet. Ved å skjære ned på eller fjerne dyre og lite effektive tiltak i Norge vil midlene som innspares kunne hjelpe mange ganger så mange mennesker i deres egne land. Tallenes tale viser dette. La oss se på noen eksempler: Når kriminelle innvandrere eller asylsøkere begår alvorlige straffbare handlinger i Norge får de som «straff» (belønning) et langvarig og sikkert opphold i landet vårt. Dette innbefatter enerom med tv, tre gode måltider for dagen, opplæringstilbud og rikelig tilgang på fritidsaktiviteter (i motsetning til for eksempel det mange av våre gamle nå opplever). De verste får også tilbud om psykiatrisk hjelp med, for å si det pent, meget omtvistede resultater. Dette er meget kostbart, vi har fått dokumentert at omkostningene lett kommer opp i en million kroner i året pr. innsatt kriminell. La oss for å sette disse fakta i perspektiv til den store nødi verden se på et annet regnestykke: Hvert døgn dør 3000 barn av malaria i Afrika. Forebyggende behandling mot sykdommen vil f.eks. hos en treåring som veier 12 kilo koste mindre enn 3 kroner uken, altså 150 kroner i året. En vanlig kur når sykdommen er brutt ut vil koste mindre enn 50 kroner. Konklusjonen blir at det å oppbevare en drapsmann i et norsk fengsel koster like meget som å drive medikamentell forebygging av den potensielt livstruende malariasykdommen hos 7000 barn. Eller man kan med en rimelig stor grad av sannsynlighet kunne helbrede sykdommen hos 20.000 barn. Hvor er det best å bruke pengene?

Det er veldig bra at vi i Norge har stor grad av enighet om at vi skal bruke av våre felles midler til å avhjelpe nød, fattigdom og sykdom i andre deler av verden. Men det nytter ikke lenger å tenke i gamle tankebaner - vi må være villige til å se de aktuelle problemene i et globalt perspektiv der nytteverdien av våre tiltak er det vesentlige. Det vil òg kreve at internasjonale rettsregler endres. Til dette kreves det modige politikere som tør å si: Vi ofrer de få for å berge de mange!